Helt siden vi startet planleggingen av denne turen har Espen sett frem til å komme til Salar de Uyuni, verdens største saltslette. Og ønsket om å reise til Uyuni ble ikke mindre etter å ha lest en artikel om området i sommerutgaven av Overland Journal 2010 med noen fantastiske bilder.

Nå var vi i Bolivia og et av høydepunktene var nær.
I Sucre møtte vi igjen Andrea og Georg (
www.toyotours.com). Vi synes begge det kunne være både kjekt og tryggere å kjøre to biler sammen i de øde områdene i Uyuni og videre sørover på Ruta de Lagunas, og selvfølgelig er det alltid hyggelig med litt reisefølge. Før vi startet å kjøre trengte vi å fylle opp med mat og drikke for en uke, og litt ekstra. På markedet i Sucre kjøpte Espen og jeg 1 kg kjøttdeig og 1 kg kylligfilet som burde holde til seks middager. Alt kjøttet ble stekt godt i Sucre og pakket i zip-lock poser for lagring i kjøleskapet, dermed slipper vi å bekymre oss for at kjøttet skulle bli dårlig. Etter en siste italiensk (Sucre-iansk..) pizza var vi klare for villmarken.
Bolivia har subsidiert drivstoff (3,70 bolivianos - ca 3 kr per liter diesel) for sine innbyggere, og myndighetene er tydligvis lei av at naboene kommer over grensen for å fylle billig drivstoff som de tar med seg tilbake. Nylig innførte myndighetene derfor en “internasjonal” drivstoffpris for “internasjonale” kunder i Bolivia (8, 60 bolivianos – 6, 80 kr per liter). Så langt har vi ikke hatt problemer med å fylle diesel til lokal pris. En bensinstasjon spurte etter et lokalt registreringsnummer som de kunne benytte for oss siden de måtte registrere registreringsnummeret på bilene som fylte. Hvis de ikke hadde et lokalt nummer og lot oss fylle til lokal pris kunne de visst nok få problemer. Vi hadde ikke noe lokalt nummer for hånden så de var hyggelige og fant et til oss. På kjøreturen fra Sucre var vi innom tre bensinstasjoner før vi fikk fylle diesel til lokal pris, men jerrykannen vår hadde de ikkke lov til å fylle.

Etter en lang kjøredag kunne vi endelig se den siste utpost-byen Uyuni nede på sletten. Når vi nærmet oss byen kunne vi se hvordan plastikk blir produsert. Plastikk vokser nemlig på busker ute i ørkenen....

Hvis søppel bare blir dumpet på fyllinger på vindfulle steder vil vinden blåse opp plastikk poser og frakte dem rundt til de setter seg fast i noe. Dette er ikke noe vi kun har sett i Uyuni, men det er slik alle steder hvor det er mye vind. Ikke pent..
Det var tre ting vi ønsket å gjøre i Uyuni. Det første var å toppe opp tanken med mer diesel da dette er siste bensinstasjon før Chile. Her var vi forbredt på å betale internasjonal pris, men så lenge vi ikke trengte kvittering kunne vi fylle til lokal pris. Jerrykannen ble også fyllt opp, og dermed hadde vi totalt 165 liter diesel med oss på turen ut i ødemarken. Det nest viktigste var å kjøpe brød, masse brød. Tredje og siste stopp i Uyuni var togkirkegården et par kilometer på utsiden av byen. Det var merkelig å se alle disse gamle, rustene togene stå ute i økenenen ved siden av jernbaneskinnene som de aldri ville komme tilbake på.

Solen begynte nå å gå ned, og vi måtte henge i å kjøre de siste kilometerene til Salar de Uyuni hvis vi ønsket å få et glimt før det ble helt mørkt. Vi rakk frem akkurat når de siste bilene var på vei ut fra sletten for natten.

Når man kjører innpå Salar de Uyuni ved Colchani er det endel vann på overflaten, og siden dette salte vannet ikke er spesielt bra for bilen ønsket vi å unngå å kjøre i dette. Vi var blitt fortalt at ved å kjøre 300 meter lenger til høyre ville det være nesten tørt, og det stemmte. Patrolen kom seg bortimot tørrskodd ut på saltsletten. Etter å ha kjørt et par kilometer ut på sletten i mørket fant vi et flatt sted, noe som ikke er veldig vanskelig her ute, og satte opp camp for natten.
Når en kommer et sted i mørket er det alltid spennende å våkne opp om morgenen og se hvor man er.
Når jeg klatret ned fra takteltet om morgenene føltes det nesten som om jeg var i Antarktis. Så langt jeg kunne se var det hvit, hvit, hvit, og flatt, kun noen fjell i det fjerne. Jeg innså at jeg ikke var i Antarktis siden fjellene ikke var dekket av snø, og en gikk ikke gjennom skaren når man gikk på “snøen”. Siden Salar de Uyuni ligger 3650 meter over havet ble frokosten inntatt med dunjakken på (verdens beste klesplagg!).
Fra “inngangen” til Salar de Uyuni satte vi kursen mot Isla Incahuasi 80 km unna. På vi ut til øya stoppet vi og lekte oss med å ta noen bilder.

Espen følte trangen til å smake på en Toyota (foretrekker fortsatt Patrol....).
Glade reisende som faktisk klarte å hoppe synkronisert på forsøk nummer 16, eller var det 36...?

Isla Incahuasi er en øy midt ute på saltsletten hvor det vokser hundrevis av kaktus. Et informasjonsskilt fortalte oss at noen av disse kaktusene er 900 år gamle... Når en snakker om alder så ble jeg et år eldere dagen før, men det ble ikke tid til noen voldsom feiring på grunn av den lange kjøredagen.

Så blandt kaktus mye eldre enn meg, og ved et bord av salt, ble det tid for litt boliviansk rødvin!! Etter vin var det middag som ble kokt på salt... Legg merke til den lille hvite og blå beholderen - med salt.

Vi klarte å ta med oss salt til verden største saltslette hvor det blir produsert 18.000 tonn matsalt i året.

Salar de Uyuni er et helt utrolig sted å tilbringe noen dager på tur. Det er helt uvirkelig å kjøre bil over denne enorme saltsletten, men selv verden største saltslette kom til en slutt på vår tur sørover mot Ruta de Lagunas. Mer om det snart!
M&E