Globetrotter's unURBAN Project

[stensth]

[Globetrotter]

Ecuador er rett og slett et helt okey land å kjøre bil i. Å stoppe på en bensinstasjon for å fylle opp tanken kan nesten beskrives som hyggelig. Det eneste stedet jeg vet om som har billigere drivstoff er Venezuela, og det reisemålet droppet vi av andre årsaker. Før vi kjørte inn i Ecuador hadde vi hørt noen historier om dårlig diesel, så vi har som filosofi å kun fylle opp ca en fjerdedels tank i gangen (ca 40 liter, eller 10 gallon, som er måleenheten de bruker her). Men at vi gjør det så ofte at vi normalt har bra med diesel på tanken. En god måte å spre risk på, samt at vi får benyttet sjansen til å gå på do.



Skulle ønske vi kunne se priser som dette når vi engang setter kursen hjemover… 1,03 USD pr gallon tilsvarer så vidt under en krone og femti øre pr liter diesel!



Vi hadde en natt i byen Cuenca på vei sørover. Egentlig skulle vi bare sove og kjøre videre, men etter at samtlige lokale skrytte så fælt av hvor trivelig byen var bestemte vi oss for å foreta litt “speed-turisme”: vi kjørte noen runder gjennom sentrum og tok bilder ut vinduet. Litt flaut å innrømme dette, men vi er jo tross alt på biltur! Vi pleier da normalt ikke å ha det fullt så travelt… Det var for øvrig en trivelig by!



En dags kjøring lengre sør ligger Vilcabamba. Dette stedet er ikke på “pan-am’en”, men langs en vei som krysser grensen til Peru lengre øst. Vilcabamba er kjent fordi innbyggerne har den høyeste gjennomsnittlige levealder i verden! Stedet har også sett en mengde vestlige som har flyttet inn her for å tilbringe pensjonisttilverelsen i en fjelldal i Andes. Muligens en sammenheng…? Ønsketenking? Dessverre for en del lokale har dette også ført til at Vilcabamba har en av de høyeste eiendomsprisene i Ecuador.



Vi campet på parkeringen til Hosteria Izhcayluma, og her møtte vi igjen Brianna og Logan (http://www.panamnotes.com), og Georg og Andrea (http://www.toyotours.com). Et behagelig sted å henge rundt noen dager for å slappe av og oppdatere litt på nett. En av dagene hadde de dessuten happy-hour med gratis Cuba Libre. Dårlig ide med alle overlanderene hengendes rundt… En særdeles hyggelig fredags aften! Siste kvelden før vi skulle reise svingte Werner og Christine fra http://www.weltreisende.ch/ inn på plassen. Et nytt og hyggelig bekjentskap for oss, og de skal selvfølgelig samme veien… Fra Vilcabamba satte vi kursen mot La Balsa på grensen til Peru.



Mange initiativer på å forbedre veiene i Ecuador, men fremdeles er omtrent alle mindre (secondary) veier belagt med grus og jord.



Grensekryssingsinfo følger straks!

E&M

[Globetrotter]

Litt grensekryssingsdetaljer for de som liker slikt.... ALT for kort tid i Ecuador, men vi har en norges-flight som venter på oss i Cusco. Skal prøve å få til litt flere poster fra Peru.

http://iloapp.unurban.no/blog/blog?Home&category=7

E&M

[Globetrotter]

Første inntrykket av Peru var kaffe og ris. Bøndene i høylandet sør for La Balsa grensen soltørket tørket kaffebønnene sine på presenninger i veikanten noe som medførte at smale veier ble enda smalere. Alle åpene flater var i bruk, og til og med fotballbanene i landsbyene var dekt av kaffebønner. Før solnedgang samlet familiene sammen alle sine kaffebønner, og puttet dem i sekker for lagring over natta for å gjenta tørkeprossen neste dag. Fra San Ignacio bar det nedover til elven Rio Chinchipe hvor vi kjørte forbi rismark etter rismark.



Rismarker er noe vi vanligvis forbinder mer med Asia enn Peru, men det skyldes vel kun at vi ikke vet alt for mye om de ulike landene vi kommer til…
Ca 400 meter over havet kjørte vi inn i Amasonas distriktet i Peru. Artig å tenke på at elvene vi krysset her vil ende opp som Amasonas, og til slutt komme ut i Atlanteren som er helt på andre siden av dette enorme kontinentet. Vår første natt i Amasonas tilbrakte vi i distriktshovedstaden Chachapoyas som ligger 2334 moh!!! Det var en temmelig kald natt til å være i Amasonas

Chachapoyas er også navnet på kulturen og folket som bodde i dette området fra 600 e.Kr. og til de ble erobret av Inkaene på 1470-tallet. De bygget byene sine oppe i fjellene, og noen, som Kuelap (3100 moh), oppe på en fjelltopp. Kuelap er den enkleste Chachapoyas byen å komme til i dag siden en kan kjøre nesten helt frem, mens andre kan ta timevis eller dager å gå til. Vi kom opp til Kuelap seint på ettermiddagen og campet på parkeringsplassen til dagen etter. Neste morgen hadde vi en fantastisk utsikt over dyrkede marker i bratte fjellsider og med ruinene over oss.





På gåturen opp til ruinen gikk vi på enda eldre historie. Flere av steinene som var murt ned i gangveien inneholdt fosiler. Kuelap ligger på toppen av et fjell/åsrygg, og for å få plass til å bygge husene og byen på toppen har de fylt ut med masse og murt opp en opp til 20 meter høy steinmur. Byen ligger på toppen av denne “festningen”, og det er kun tre innganger inn og opp til byen. Etter å ha gått opp den bratte inngangen som blir smalere og smalere, kan tilslutt kun en person gå inn av gangen. Kuelap er et utrolig imponerende byggverk og sted å besøke, og noe av det beste er at det er kun noen få turister som besøker dette området. Utenom noen arbeidere som jobbet på ruinen møtte vi kun to andre turister mens vi gikk rundt i ruinene.









Tilbake på parkeringsplassen var det nå mer mennesker og politi. Det viste seg at de ventet på et helikopter. Etter en stund hørte vi helikopteret i det fjærne, og etter landing kom en gruppe personer ut og gikk opp til ruinene. Helikopteret tilhørte presidenten i Peru, og presidenten ville besøke Kuelap to dager etter oss. Så vi antok at de var ute for å sjekket forholdene før den store dagen.





Mumiemuseet i Leymebamba med sine 150 mumier, hentet ut fra klippene ved Laguna de los Condores, var det siste vi så av Chachapoyas kulturen før vi fortsatte mot kysten.



Vi kunne gjerne ha tilbrakt mye mer tid i dette området og sett på flere av de spesielle ruinene og gravplassene som er funnet her, men Peru er stort og det er så mye mer å se. Neste gang…..

E&M

[Globetrotter]

Satte forøvrig ny høyderekord for Patrolen vår over et fjellpass for et par dager siden. Var ikke mye futt igjen i stakkars 3-literen....



E&M

[Globetrotter]

Når vi våknet i Leymebamba startet vi dagen med frokost på resturant. Etter å ha kjøpt brød og litt snacks for dagens etappe var vi klare til å kjøre, særlig siden Patrolen var den siste bilen som sto igjen, parkert på byens plaza. Leymebamba var klare til å motta besøk av en minister eller Perus president (de lokale vi spurte gav oss ulike svar på hvem som kom på besøk) på plazaen denne dagen. Det var på tide at vi kom oss avgårde.



Leymebamba ligger i bunnen av en grønn dal 2600 meter over havet og der i fra gikk turen opp, opp og opp. Vi kjørte gjennom noen små landebyer og i flere av dem var det fasinerende å se hvor godt peruvianske damer utnytter tiden de har til rådighet. Når damene går fra et sted til et annet i landsbyen går de og strikker eller spinner garn fra ull. Tilslutt endte vi oppe på Abra Barro Negro - passet på 3680 m, og vi kjørte “oppe i” skyene.





Veien var smal og svingte seg nedover dalsidene. Etter et 7 grader kaldt stopp oppe i passet ble det varmere og varmere på vei nedover til det faktisk var for varmt for å stoppe for lunsj. Nede ved elvekryssingen ved Balsas på 1200 m var det “ørken” med kaktus og 31 grader.





Derfor satte vi kursen opp igjen så fort vi hadde kommet oss over elven. Tempraturen sank etter hvert til 25 grader, og vi fikk spist litt lunsj før turen gikk opp til et pass på 3700 meter.



14 kilometer på utsiden av Celendin satte en eldre dame en tung sekk full av mais ned på bakken og vinket på skyss når hun hørte oss komme. Så langt i løpet av fem timer på veien og 120 kjørte kilometer hadde vi møtt 11 biler/busser og to motorsykler, og vi kunne ikke la denne damen vente på neste bil. Hun og sekken med mais fikk plass i passasjersetet. Nede i byen pekte hun ut retningen til huset sitt, og vi følte at vi måtte kjøre hjem. Utenfor huset sitt spurte hun hvor mye hun skylte for kjøreturen, noe som hun vanligvis gjør med “colectivo” transport (biler/minibusser som kjører ulike strekninger og fungerer som en buss. Når jeg fortalte henne at det var gratis fikk jeg en stor klem.

Fra Celendin bar det oppover igjen til dagens siste pass, El Indio, på 3620 meter.



Oppe i høylandet kjørte vi forbi noen landsbyer der alle hus hadde grønne toaletter, og vi gjettet at dette var resultat av et eller annet prosjekt. Etter ni timer på veien var vi fremme i Cajamarca (2700 meter), og vi fikk campe på parkeringsplassen til Hacienda San Vicente. Det så en stund ut til at vi kom til å bli de eneste gjestene inntil en gruppe menn med trillekoffert kom spaserende inn porten. Etter at denne gjengen hadde spist middag i resturanten og var på vei ut, kom det noen lokale unger og spurte dem om autografer. Når karene hadde dratt kom ungene til oss for å få våre autografer!!! Vi benyttet anledningen til å spørre om hvem disse mennene var, og det viste seg å være et kjent peruviansk band, Grupo 5. De hadde kommet med fly til Cajamarca fra Lima og trengte et sted å slappe av før de skulle ha konsert i byen den kvelden. Vi måtte google Grupo 5, og vi fant denne videoen med dem: http://www.youtube.com/watch?v=juFGdBC5oEQ

Dette var en flott dag på veien i Peru og vi håper resten av dagene blir som dette.



E&M

[Globetrotter]

Vår planlagte reiserute gjennom Peru skulle ta oss gjennom fjellomerådene, men vi valgte å ta en svipp ned til kysten ved Trujillo for et glimt av Stillehavet. Vi campet i den lille fiskelandsbyen Huanchaco, vest for Trujillo.



De lokale fiskemennene benytter fortsatt tradisjonelle, bittesmå båter som er laget av fire bunter sammenbindte tortorastrå, når de drar ut for å fiske. Når vi var i byen var det en festival for fiskerene, og det var blitt laget en større tortora stråbåt og i denne kom de seilende med en helgen eller noe lignende.



Vel i land ble denne helgenen flyttet over til en liten utgave av en mer moderne fiskebåt. Kan ikke si vi helt forsto hva som hendte eller hva som var symbolikken ved det som foregikk. Men folk var glade og koste seg, og det var en god stemning i byen.



Siden vi nå befant oss i et mer befolket område fant vi også frem til en Nissangarasje i Trujillo. I tillegg til vanlig service med oljebytte osv. ønsket vi at de skulle se på et par andre ting; håndbrekk, foringer i noen av linkarmene, en resistor til en varsellampe som tuller litt, og litt småpjask. Når vi var innom garasjen for å få få til en avtale sa de at det ikke skulle være noe problem å få til en service på de tingene vi ønsket. Neste dag når vi kom til service fikk vi høre at vår norske Nissan Patrol visstnok skulle være litt annerledes enn Patrolen i Peru, og dermed kunne de ikke skaffe oss delene til for eksempel håndbrekket (Dagen etter servicen gikk vi forbi en parkert Patrol og Espen kikket under bilen og så at håndbrekk og alt annet var helt likt vår…). Dermed kunne de kun gi oss en enkel service, og Espen var ikke særlig imponert. Vi tok turen innom et merkeverksted fordi vi ønsket å få visse ting ordnet, men kanskje Espen kan gjøre servicen selv neste gang. Funderte litt på hva Partol eiere i Peru må gjøre hvis noe går i stykker på bilen deres, får de ordnet bilen på verkstedet eller får de kun skiftet oljen??

I området rundt Trujillo er det flere arkeologiske områder, og vi besøkte to av dem. La Huaca de la Luna (Måne-Tempelet) er en pyramide bygget av murblokker laget av leire, og den var i sin tid laget av Moche kulturen som hadde sin storhetstid ca 400 til 600 e.Kr.



Måne-pyramiden er bygget ved foten av det hellige fjellet Cerro Blanco og er del av et eldre kompleks der nye pyramider ble bygget over eldre pyramider. Alt i alt er det fem lag pyramider i denne pyramiden. På grunn av at murblokkene er laget av leire er det ytterste laget temmelig erodert av regn og vær.



Under den ytterste pyramiden har arkeologer funnet rikt dekorerte og fargerike murer på pyramide nummer fire og tre. Pyramiden er stor og det må ha gått med et utrolig antall leire-murblokker for å bygge dette komplekset.



På baksiden har den som produserte murblokkene satt igjen sin signatur. Se smile fjeset nest øverst på venstre rad



Mellom Trujillo og Huanchaco ligger ruinbyen Chan Chan som strekker seg over store områder av Moche dalen. Chan Chan var hovedstaden i Chimue riket som vokste frem langs kysten av Peru på 1100-tallet. Tschudi Temple-Citadel er et av ni komplekser i byen, og det eneste som er åpnet opp for turister. Det restaurerte komplekset var ok å se, men det som imponerte oss mest var alle de andre veggene og restene en kunne se overalt rundt en. Chan Chan må ha vært en helt enorm by i sin storhetstid.



Med dette sa vi takk og farvell til Stillehavet og kysten i Peru og satte kursen opp i fjellene igjen.

E&M

[colormax]

hei igjen, som altid er det helt fantatiskt å se gjenom denne siden deres. komenterer ikke det som skjer her så mye. men det er utrolig bra.
Dere har snart 8000 visninger på turen deres, tipper det blir en rekord, som det tar år før noen klarer å slå. Utrolig flott dette.

[Globetrotter]

[Globetrotter]

Det som virkelig tar pusten fra en i Søramerika er fjellene. Vel er Alpene og Rockey Mountains imponerende, men Andesfjellene får dem rett og slett til å se små ut. Fra Stillehavskysten satte vi kursen igjen opp i fjellene for å finne camper over 4000 meter. En “snarvei” tok oss igjennom Canyon del Pato, en smal og kronglete vei gjennom en trang canyon.



Stedvis var veien hugget ut i fjellet i sidene av canyonen, og de har hugget seg gjennom 32 små tunneller opp gjennom denne dalen. Og selv om vi nordmenn er vanskelige å imponere med tunneller og smale, kronglete veier, så var dette en ganske spektakulær kjøretur.



Etter en lang dags kjøring fra Trujillo ved kysten kom vi til Caraz ved foten av fjellkjeden Cordillera Blanca. Caraz er en av flere små steder der turister og fjellfolk kommer for å gå turer eller klatre i fjellet. Vi hadde ikke helt oppdatert informasjon om campingforholdene oppe i nasjonalparken, så vi valgte å campe på parkeringen til et hotel i byen. Neste morgen pakkket vi sammen og satte kursen opp fjellet til Lago Perón på ca 4200 moh der vi satte camp.



Over oss var det flere snøkledde topper på over 6000 meter.



Vi hadde også snakket om å prøve å finne en vei over denne fjellkjeden. Litt lengre sør fikk vi muligheten, og satte kursen øst og opp! Til å begynne med går veien over pampas. Været og sikten er fantastisk og vi gleder oss stort til at vi skal komme nærmere fjellene. Dessverre viser det seg at etterhvert som vi klatrer høyere og høyere blir været dårligere og tåken tettere. Skjønt, vi klager ikke. Denne ruten var helt utrolig flott!



Noe av det mest fasinerende på veien over er at vi nesten hele veien ser spor etter husdyrhold selv i denne høyden.



I dette området finner vi også et slags tre som heter Puya Raymondi, og det er kun et par steder i hele verden at denne veksten gror. Den skal visst være i slekt med ananas!



Det er på denne veien vi setter høyderekord for bilen. Motoren fungerer tilsynelatende bra, men både den og oss spinner noe saktere rundt enn normalt på denne høyden.



Etter passet bærer det nedover igjen. Vi forlater Cordillera Blanca og kjører østover for å finne en alternativ rute sør mot Cuzco og Machu Picchu. Mer snart!

E&M

[Globetrotter]

Når vi kom til La Union, vest for Cordillera Blanca, hadde det allerede begynt å bli mørkt. Byen i seg selv virket ikke så veldig koselig, og vi diskuterte litt frem og tilbake hva vi skulle gjøre. Vanligvis finer vi alltid et hotell eller et hostel i alle byer og landsbyer, men vi foretrekker å campe på taket ettersom det kan være litt ymse med parkkeringsfasiliteter. Grunnen til at vi nå befant oss i La Union var noen gamle Inka ruiner hvorfra Inkaene engang hadde hatt sitt administrative senter for hele området. Etter å ha bladd litt i POI'ene på GPS'en fant vi koordinater for ruinene, men da vi ikke visste noe om hvor disse skulle ligge i forhold til byen, var vi litt skeptiske til å begynne å kjøre mot de nå som det holdt på å bli mørkt. Ikke godt å si hvor de koordinatene kom fra i utgangspunktet, og GPS skal normalt sees på som cirka-informasjon. Men siden byen ikke så alt for lovende ut med tanke på camping, så tok vi sjansen og la i vei. En smal og svingete vei opp over fjellsiden over byen tok oss helt opp til noe som så ut som pampas. Vi passerte et skilt med navnet på ruinen, så vi forstod at vi var på rett vei. Problemet var at vi ikke kunne finne noen vei som gikk i retning av GPS koordinatene, og nå hadde det også blitt bekmørkt og vi kunne ikke se noen ting rundt oss.

Vi prøvde en vei utover pampas''en som kunne se ut som den gikk sånn halvveis mot koordinatene, men etterhvert som vi kjøørte ble sporene mindre og mindre tydelige, og retningen var ikke helt bra. De endte på noe som kunne ligne litt på et parkeringsområde, men det var ikke så godt å si da vi ikke kunne se noe rundt oss. Vi kjøørte tilbake å prøøvde et par veier til, men vi fant ingenting som kunne minne om Inka ruiner. Etter en stund bestemte vi oss for å kjøre tilbake til den første plassen og campe der for natten. Og dette viste seg å være helt ok! vi våknet neste morgen til en fantastisk utsikt!



Og ikke bare det, vi var også på riktig sted. Parkeringsplassen tilhørte ruinene Huanaco Viejo.



Ut på morgenkvisten kom det noen lokale arbeidere som jobbet på stedet, og disse var de eneste andre menneskene vi så hele formiddagen. Vi hadde hele ruinen for oss selv!





Fra kartene vi hadde med oss så det ut som om det skulle gå noen veier videre inn over fjellet og ha forbindelse med en større vei lengre sør.



Tett trafikk i Andesfjellene...



Det var en nydelig kjøretur, og som så mange ganger før viste det seg at kartene ikke holdt mål. Noen lokale sendte oss på riktig vei, og utpå ettermiddagen var vi tilbake på hovedveien. Igjen var vi sent ute for å finne et bra overnattingssted, men vi endte til slutt opp utenfor et hotel i Huariaca der eieren lot os campe gratis. Vi fikk til og med bruke internett forbindelsen hans.

Tarma



Neste morgen fortsatte vi sørover, og vi endte opp på en tysk-drevet hacienda like utenfor byen Tarma. En tysk familien har drevet Hacienda La Florida et par generasjoner, og det er et skikkelig trivelig sted å stoppe. For andre reisende er det et tips at de tar inn frivillige til å jobbe for seg mot kost og losji. Kunne absolutt vært et sted å stoppe for en periode.



Fra La Florida hadde vi en LANG dags kjøretur til en gammel koloniby some heter Ayacucho. Mesteparten av veien vi kjørte var grov grus (nix, ingen alternative ruter..), og det ganske sakte. Om noen kommer etter oss her så del denne etappen i to! Langt på kveld kom vi frem til Ayacucho, og etter en times sirkling i byen på jakt etter et billig hostel med trygg parkering gir vi opp. Vi var ganske trøtte og slite etter 12 timer kjøring, så vi sjekkket inn på et stilig hotell midt i byen. Vi skulle selvfølgelig finne oss ett rimeligere sted å bo på neste dag... Sikkert.... Not!



Turplanlegging med pannekaker - den eneste riktige måten å gjøre det på...



Vi koste oss i Ayacucho, og dette var også hvor vi fant ut at det skulle gå en ny vei gjennom jungelen mellom denne byen og Santa Teresa like nord for Machu Picchu. Vanligvis kommer alle turister inn på et svindyrt tog fra Cuzco, men fra Santa Teresa skal det være mulig å gå inn i løpet av et par timer. Mer om den turen snart!!

E&M

[Globetrotter]

Når vi kom til La Union, vest for Cordillera Blanca, hadde det allerede begynt å bli mørkt. Byen i seg selv virket ikke så veldig koselig, og vi diskuterte litt frem og tilbake hva vi skulle gjøre. Vanligvis finer vi alltid et hotell eller et hostel i alle byer og landsbyer, men vi foretrekker å campe på taket ettersom det kan være litt ymse med parkkeringsfasiliteter. Grunnen til at vi nå befant oss i La Union var noen gamle Inka ruiner hvorfra Inkaene engang hadde hatt sitt administrative senter for hele området. Etter å ha bladd litt i POI'ene på GPS'en fant vi koordinater for ruinene, men da vi ikke visste noe om hvor disse skulle ligge i forhold til byen, var vi litt skeptiske til å begynne å kjøre mot de nå som det holdt på å bli mørkt. Ikke godt å si hvor de koordinatene kom fra i utgangspunktet, og GPS skal normalt sees på som cirka-informasjon. Men siden byen ikke så alt for lovende ut med tanke på camping, så tok vi sjansen og la i vei. En smal og svingete vei opp over fjellsiden over byen tok oss helt opp til noe som så ut som pampas. Vi passerte et skilt med navnet på ruinen, så vi forstod at vi var på rett vei. Problemet var at vi ikke kunne finne noen vei som gikk i retning av GPS koordinatene, og nå hadde det også blitt bekmørkt og vi kunne ikke se noen ting rundt oss.

Vi prøvde en vei utover pampas''en som kunne se ut som den gikk sånn halvveis mot koordinatene, men etterhvert som vi kjøørte ble sporene mindre og mindre tydelige, og retningen var ikke helt bra. De endte på noe som kunne ligne litt på et parkeringsområde, men det var ikke så godt å si da vi ikke kunne se noe rundt oss. Vi kjøørte tilbake å prøøvde et par veier til, men vi fant ingenting som kunne minne om Inka ruiner. Etter en stund bestemte vi oss for å kjøre tilbake til den første plassen og campe der for natten. Og dette viste seg å være helt ok! vi våknet neste morgen til en fantastisk utsikt!



Og ikke bare det, vi var også på riktig sted. Parkeringsplassen tilhørte ruinene Huanaco Viejo.



Ut på morgenkvisten kom det noen lokale arbeidere som jobbet på stedet, og disse var de eneste andre menneskene vi så hele formiddagen. Vi hadde hele ruinen for oss selv!





Fra kartene vi hadde med oss så det ut som om det skulle gå noen veier videre inn over fjellet og ha forbindelse med en større vei lengre sør.



Tett trafikk i Andesfjellene...



Det var en nydelig kjøretur, og som så mange ganger før viste det seg at kartene ikke holdt mål. Noen lokale sendte oss på riktig vei, og utpå ettermiddagen var vi tilbake på hovedveien. Igjen var vi sent ute for å finne et bra overnattingssted, men vi endte til slutt opp utenfor et hotel i Huariaca der eieren lot os campe gratis. Vi fikk til og med bruke internett forbindelsen hans.

Tarma



Neste morgen fortsatte vi sørover, og vi endte opp på en tysk-drevet hacienda like utenfor byen Tarma. En tysk familien har drevet Hacienda La Florida et par generasjoner, og det er et skikkelig trivelig sted å stoppe. For andre reisende er det et tips at de tar inn frivillige til å jobbe for seg mot kost og losji. Kunne absolutt vært et sted å stoppe for en periode.



Fra La Florida hadde vi en LANG dags kjøretur til en gammel koloniby some heter Ayacucho. Mesteparten av veien vi kjørte var grov grus (nix, ingen alternative ruter..), og det ganske sakte. Om noen kommer etter oss her så del denne etappen i to! Langt på kveld kom vi frem til Ayacucho, og etter en times sirkling i byen på jakt etter et billig hostel med trygg parkering gir vi opp. Vi var ganske trøtte og slite etter 12 timer kjøring, så vi sjekkket inn på et stilig hotell midt i byen. Vi skulle selvfølgelig finne oss ett rimeligere sted å bo på neste dag... Sikkert.... Not!



Turplanlegging med pannekaker - den eneste riktige måten å gjøre det på...



Vi koste oss i Ayacucho, og dette var også hvor vi fant ut at det skulle gå en ny vei gjennom jungelen mellom denne byen og Santa Teresa like nord for Machu Picchu. Vanligvis kommer alle turister inn på et svindyrt tog fra Cuzco, men fra Santa Teresa skal det være mulig å gå inn i løpet av et par timer. Mer om den turen snart!!

E&M

[Globetrotter]

Den var ikke på noen av kartene våre, men ideen om at det kunne gå en vei rett gjennom junglen mot veinettet nord for Cusco var så fristende at vi spurte på alle steder vi kjørte gjennom på vår vei sørover. En slik vei ville spare oss from flere hundre kilometer. I Ayacucho fikk vi svaret vi var ute etter, og det virket som om vedkommende visste hva han snakket om. Vi var inne på et slags turistkontor som heter iPeru (de har disse kontorene i større byer), og han hadde tilgang til en slags "175"-tjeneste. Han fikk også printet ut et slags oversiktskart til oss (senere fant vi også ut at denne veien nå er inne på google maps). For første og siste delen av denne ruten hadde vi GPS kart, men det manglet godt og vel 100 km i mellom. Trasig å måtte ha snudd etter et par hundre kilometer, så det var greit å ha fått denne bekreftet. Vi la i vei tidlig en morgen mot San Francisco i Perus jungel. Veien gikk først fra Ayacucho på 2761 moh og over et pass på 3814 moh, og deretter mer enn 3400 meter nedover til San Francisco på ca 400 moh. Pjuh...



San Francisco. Vi tilbrakte natten her på et hostel med bilen parkert like utenfor vinduet. Veien på vårt kart sluttet like på andre siden av denne elven...



Og der var virkelig en ny vei. I starten var den en rufsete smal og overgrodd jord-vei, og vi var en hel stund bekymret for om vi var på riktig vei. Etter noen kilometer åpnet både skogen og veien seg opp, og vi var ikke lengre i tvil om at dette var den nye veien.



Men selv om denne veien kun skulle være et år eller to gammel, hadde jungleen og elementene allerede begynt å gjøre sitt beste for å ta den tilbake. Store jordskred hadde tatt ut veien flere steder, og noen var skumlere enn andre...





Det var ikke mye trafikk å snakke om, og vi møtte kanskje 5-6 biler på hele dagen. Heldigvis så det ut som om alle de kom seg velberget fram, noe som ikke alltid er en selvfølge...



Etter mange timer gjennom skog og jungle så vi de første husene og landsbyene. Vi hadde nå nådd det mer etablerte veinettet på "andre siden", og var nå nord for Cusco på vei mot Santa Teresa og Machu Picchu. Malin observerte at mange av husene hadde dekorasjoner på takene. Dessverre kom vi ikke så langt som til å spørre hva disse egentlig betyr. Stilige var de.



Vi kom oss ikke helt til Santa Teresa denne dagen, så vi overnattet i en liten by som heter Quillabamba. Etter en times leting og spørring rundt i byen fant vi ikke noe sted som fristet å campe, så Malin fikk overtalt politisjefen til å la oss parkere bilen på politiparkeringsplassen, og så fant vi oss et rom på et hostel like ved. Praktisk med slike parkeringsvakter.



Malin nyter en velfortjent og forfriskende Inca Kola! Og neste morgen bar det avsted til Machu Picchu!!

E&M

[Globetrotter]

Selvsagt kan man kjøre til Machu Picchu. I hvert fall nært nok til at man kan gå resten. Vi hadde fått høre at det skulle gå an å kjøre inn til en landsby som heter Santa Teresa, og derifra enten gå i ca to timer opp til et vannkraftverk, eller ta en taxi. Ta en taxi??? Kan en taxi kjøre opp til Hidroelectrica, så kan for pokker vi også! Fra Hidroelectrica er det en 25 minutters togtur til Aguas Calientes, som er det nærmeste bebodde sted til Machu Picchu.



Turen opp til Hidroelectrica var ikke så værst i seg selv.



Etter ca 25 minutter kom vi til det som var enden av veien. Der var i hvert fall en bom og en offisielt utseende billettluke. Det viste seg at de ikke skulle ha penger, men kun registrere besøkende som valgte å ta seg til Machu Picchu denne veien. Vi ble fortalt at veien etter bomen kun gikk ca 100 meter videre, og den var kun for Hidroelectrica-biler og taxier som kjørte folk til toget. Og parkere her ved inngangen var det ikke snakk om da dette var et Natur- og Historisk område. Sikkert! Vi tok dette bildet oppe fra Machu Picchu. Veeeldig naturlig og historisk....



Rett før bomen var det en bro over elven, og på andre siden var det ett privathus. Vi spurte oss for og fikk parkere utenfor huset for 10 soles om dagen (20 kroner). Halvfem var vi i frisk gangfart på vei mot Aguas Calientes. Turen inn er enkel og grei, og der er dessuten et par restauranter på veien. Den første ligger ca 2/3 inn. Nøyaktig to timer og ett minutt senere var vi i Aguas Calientes. Det virket som om der var flust med overnattingsmuligheter, og vi fikk mange tilbud når vi gikk gjennom sentrum. Vi fant oss et rom med eget bad for 35 soles. Ikke det mest sjarmerende stedet, men greit for en natt. Tidlig neste morgen kjøpte vi oss enveis bussbillett opp til inngangen til Machu Picchu (8 usd per person!). Man kan ta beina fatt og gå opp i løpet av halvannen time, men siden vi hadde tenkt å gå tilbake til bilen samme dag valgte vi å busse oss opp.

MACHU PICCHU!!



Ja, jeg vet det er ett cheesy bilde, men man skal liksom ta et bilde av seg selv på Machu Picchu fra dette punktet. Vi måtte til og med stå litt i kø... Bildet er tatt fra Wardens Hut som ligger litt på oversiden av selve byen.



Omtrent 2500 turister besøker Machu Picchu i løpet av en dag i høysesong (som er omtrent nå, ja...).



Heldigvis er Inka-byen relativt stor, og den absorberer menneskemengden ganske bra. Og selv om her er mange mennesker er Machu Picchu likevel et magisk sted. Det er ett av de få stedene i verden du ser, men likevel sliter med å tro hva du ser...



For å komme oss litt unna massene fant vi en mindre sti som ledet oss vekk fra byen og rundt på baksiden av fjellet. Denne stien ender i dag ved Inka Broen, som en gang bar inkaer fra byen videre langs denne stupbratte fjellsiden. Tror ikke de inkaene var spesielt høyderedde.



Noe av arkitekturen i Machu Picchu er mildt sagt spesiell. Inkaene var eksperter i å “bruke” terrenget til å bygge husene, terrassene og plazaene sine.



Vi hadde nesten en full dag i ruinene av Machu Picchu. For å komme oss hele veien tilbake til bilen før det ble mørkt, la vi i vei i to-tiden. Vi fulgte stien ned fra fjellet, og inkludert en sen lunsj på ovennevnte restaurant langs togsporet, brukte vi ca tre og en halv time tilbake til Hidroelectrica.



Toget stoppet ikke. Det hadde selvfølgelig vært en mulighet å ta toget til eller fra Hidroelectrica, og vi mener å huske at det er tre avganger daglig. Prisen er 18 usd per person en vei.

Vi fant igjen Patrolen og kjørte noen hundre meter nedover dalen før vi fant oss en passelig liten avkjøring. Vi slo oss til for natten etter en bedre middag og sov som steiner. Etter siste toget og dermed de siste taxiene som kjørte ned igjen til Santa Teresa så vi ikke en sjel. GPS koordinater for de spesielt interesserte kommer snart på www.unurban.no.

E&M

[Globetrotter]

Ferien fra ferien er over, og vi er igjen i farta sørover. Krysset akkurat grensen mellom Peru og Bolivia, og for speiselt interesserte poster vi som før grensekryssingsdetaljer på unurban.no:

http://iloapp.unurban.no/blog/blog?Home&category=7

Grensen heter Kasani, og de nærmeste stedene er Yunguyo i Peru og Copacabana i Bolivia.

Et alternativ hadde vært den større Desaguadero noen kilometer lengre sør, men Kasani er mer avslappet (og dessuten er Copacabana et trivelig stoppested).

E