Tid er en snodig greie. Nå har vi sannsynligvis så mye tid som vi noen gang kommer til å få i våre liv, men vi føler fortsatt at vi ikke har nok tid… På en tur som dette er det så mye å se og gjøre, og så mange steder som vi sansynligvis aldri kommer tilbake til, at det er vanskelig å velge bort noe. Når man for eksempel nesten kjører forbi Grand Canyon er det vanskelig å ikke ta en liten omvei for å se den. Vi endte med å bruke litt mer tid i Nord Amerika enn beregnet. Videre undervurderte vi størrelsen på Mexico som er mye større en vi hadde trodd og et fantastisk land å reise i med utrolig mange muligheter. Dermed brukte vi også litt lenger tid i Mexico enn vi hadde tenkt i utgangspunktet. For skipingen av bil til Søramerika bør vi være i Panama seinest i midten/slutten av mai før regntiden setter inn. Den Pan-Amerikanske hovedveien går ikke hele veien gjennom Panama, men slutter i byen Yaviza i provinsen Darian før den starter opp igjen i Columbia 150 km unna. Derfor skiper man alltid bilene rundt dette strekket og til Columbia, Venezuela, Ecuador eller Peru. Ettersom vi nå nårmer oss mai med stormskritt valgte vi derfor å hoppe over El Salvador og å kun benytte noen dager på å kjøre gjennom Honduras.

Etter å ha krysset grensen til mellom Guatemala og Honduras på El Florido grensekryssingen var første stopp Maya ruinene i Copán noen kilometer unna. Copán hadde sin storhetstid i 7-800 e.Kr. og på det meste bodde det 20,000 mennesker i byen. Sammenlignet med de andre Maya ruinene vi har vært i har Copán utrolig mange hieroglyfer og steinutskjæringer.

Som denne skulpturen som er hugget ut av en stein og er utstilt i museet. Mayane bygget ofte nye templer over allerede eksisterende templer etter som århundrende gikk og arkelologer har gravd til sammen ca 4 kilometer med tunneler under ruinenen for å utforske dette. Under en pyramide fant arkeologene et inntakt tempel som var full av utsmykkinger og det ble laget en kopi i fullstørrelse som man nå kan se i museet.

De fleste av tunnelene har blitt stengt for besøkene av sikkerhetsgrunner, men det er et par korte man kan komme inn og kikke i. Avgiften til tunnelene på 15 USD kom i tillegg til inngangsbilletten på 15 USD til ruinene og 7 USD for museet, vi droppet tunnelene da vi syntes besøket i Copán begynnte å bli litt dyrt.

Hieroglyf trappen med 63 trappetrinn der alle steiene i trappetrinnene er dekket av hieroglyfer og forteller en historie er helt utrolig. Når ruinene ble “oppdaget” var kun de 15 nederste trinnene intakte og resten av trappen ble satt sammen av arkeologer og derfor er ikke hele historien lenger komplett og lesbar. Foran trappen står en statue av den femtende herskeren, han som sto bak byggingen, og bak han er det statuer av de tidligere herskerene, den fjordende, tolvte, ellevte, tiende….osv. En turist ved siden av meg spurte guieden sin hvorfor det kun var et hull der den trettende herskeren skulle være. Guiden forklarte at skulpturen av nummer tretten sammen med andre skulpturere fra Copán var i blitt “donert” til et Museeum i USA på 1980-tallet mot litt penger. Det er trist å se det utrolige byggverket med et hull der den manglenede skulpturen skulle stå. Vi “rike” vestlige reisende kan ha mulighet til å se denne skulpturen hvis vi virkelig ønsker det i USA, men folk i Honduras vil aldri ha mulighet til å se den.
Fra Copán kjørte vi 140 km sørøst til Gracias. På denne strekningen kjørte vi gjennom fem politi-skjekkpunkter, tre vinket oss bare forbi, en spurte hvor vi skulle og en ville se papirene våre. Vi hadde ingen problemer i sjekkpunktene og alle var vennlige.

Fremme i Gracias fant vi et sted å campe og benyttet ettermiddagen til å rusle rundt i byen.

Når vi forlot byen neste dag svingte innom noen varmekilder hvor vi lå til bløt i en time, det var utrolig godt etter mange dager i bilsetet. Veien videre tok oss gjennom små landsbyer i høylandet, og Patrolen fikk endelig litt grus under dekkene igjen.

Når vi kommer inn i et nytt land kikket vi alltid etter ting som skiller det nye landet fra det vi forlot. I Honduras bruker menn cowboy hatter oftere enn i Guatemala, husene har takstein i stedet for bølgeblikk tak og folk går med hunder i bånd. Siden vi krysset grensen fra USA inn i Mexico kan jeg ikke huske å ha sett noen gå med hund i bånd, tror det kun er noe vi gjør i vesten. Når vi snakket med noen US Peace Corps arbeidere som hadde bodd i Honduras i et år spurte vi om det var en lov i Honduras angående båndtvang. De hadde ikke hørt om en lov som dette og hadde ikke observert at folk gikk med hunder i bånd. Går ut i fra at vi hadde kjørt gjennom en litt merkelig del av landet. Når vi kjører på veiene i Sentral Amerika ser man hver dag unger og voksene som bærer tunge lass med ved på ryggen eller hodet. Fra husene kan vi røyk komme opp av piper, eller hvis de ikke har piper, gjennom veggen eller taket. Går ut i fra at de ikke fyrer med ved fordi de fryser siden tempraturen ofte er + 30 grader, men fordet at mat fortsatt kokes på åpen ild.

Støm, hvis husene i det hele tatt har støm, og propan, er dyrere å bruke enn veden som de henter fra skogen i nærheten av hjemme sine. Uansett er det litt merkelig å se mennesker koke mat på åpen ild og i neste sekund snu seg rundt å snakke i mobiltelefon.

Etter en lang dag med kjøring kom vi frem til Peña Blanca ved Lago Yojoa hvor vi forsøkte å finne veien til D&D Brew, et gjestehus som vi hadde blitt anbefalt. På vår andre tur gjennom sentrum så vi en kjent bil som vi først hadde sett i Yukon, Canada også igjen i Mexico, det var Alex and Monica fra Sveits. De er også på vei til Argentina, men denne ettermiddagen var de også på leiting etter veien til D&D. Vi fant frem og campet to netter på deres parkeringsplass. Dagen ble benyttet til “kontorarbeid” med lesing av mail, en tur i banken og skriving av blogg. Om kvelden følte vi at vi hadde fortjent et par øl fra D&D mikrobryggeri, etter å ha forsøkt bringbær øl falt valget på porter. Siden ølet blir brygget på stedet blir alt vannet på eiendommen filtrert og for første gang siden USA kunne vi drikke springvannet. Hjemme i Norge tar vi det for gitt at vi skal kunne drikke vannet i springen, vi skyller til og med toalettet med drikkevann… På denne turen ser vi at mange mennesker er avhengig av å kjøpe drikkevann og noen steder kommer en lastebil med vanntank rundt og fyller opp med vaskevann i folks tanker.
Når vi bodde hos D&D hørte vi at det fortiden var en lærerstreik i Honduras og at de streikende stengte veiene inn og ut av Teguciagalpa (hovedstaden) som vi måtte kjøre gjennom for å komme til neste grensekryssing.

Heldigvis for oss oveholdt de streikende helgen og vi kunne kjøre gjennom byen uten hindringer en søndag. Vi overnattet i en av de siste byene før grensen og neste morgen var vi klar for å krysse grensen til Nicaragua ved Las Manos grensestasjon. Når vi kom til grensen var det tett i tett med parkerte lastebiler langs veien, men vi hadde ingen problemer med å komme oss gjennom. Mens Espen ordnet med middlertidig import av bilen snakket jeg med en av pengevekslerene som alltid henger rundt ved grensepasseringene (en god ting med EU og Euroen er at vi nå slipper alle de ulike myntenhetene i Europa). Jeg spurte ham om det var vanlig med så mange lastebiler på grensen og det var det. Han fortalte at for å krysse fra Honduras til Nicaragua tar det en dag for å ordne alle papirene, og fra Nicaragua til Honduras tar det tre dager… Derfor burde vi vel ikke klage når både den norske og den sveitsiske bilen var klar til å passere grensen etter 1 time og 45 minutter.
Da er det på tide og utforske et nytt land og vi skal se om vi kan legge merke til noen forskjeller mellom Honduras og Nicaragua.