Globetrotter's unURBAN Project

[Globetrotter]

Hei folkens!

Lover å ikke kjede dere med pjatt og mimring, men der er noen bilder vi bare må vise frem. Antarktis er et fasinerende sted, og selv om vi nå er tilbake på “fastlandet”, så er det av og til litt vanskelig å legge det frosne kontinentet og folkene vi møtte bak seg. Det var mange og lange dager, men når vi hadde noen timer fri, var alltid verdt det. Union Glacier Camp ligger på en stor bre inne i fjellkjeden Herritage Range, og utsikten vi hadde til alle kanter var rett og slett storslått. Og vi fikk heldigvis med oss noen turer ut i området rundt camp.



Kort stopp nede på is-rullebanen der Illushin-76’en lander med folk og last som skal til eller gjennom camp. Glimrende sted for en lite foto-seanse. Kjøretøyene vi bruker i og rundt camp (på “tråkkede” veier) er et par Ford E-350 van’er, en som går på 39,5 tommer dekk, og en annen som har erstattet hjulene med fire belter.



Parkert ved foten av et fjell som heter Elephant Hill for litt utforskning til fots. Dette er et område av breen som er veldig stabilt, og det er ingen sprekker i nærheten.



Og siden vi nevnte blåis-rullebanen, en annen ting å prøve å få med seg er å være med ned for å se på en landing, og eventuelt hjelpe til med lossing av flyet. Vi hadde 31 Illushin landinger totalt denne sesongen, det meste ALE har gjennomført så langt.



Utenfor hovedteltet for litt etter-middag-aktivitet er en slakk-line. Og jo, det er langt etter middag selv om solen er oppe. 24 timer i døgnet... J



Denne sesongen fikk vi oss en full dag fri like før jul, og vi valgte å bruke dagen til å klatre Mount Rossmond.



Dette er fjellet som vises i bakgrunnen på de fleste bilder fra Union Glacier Camp der det ligger like ved. Vi hadde en fantastisk fin dag, og vi kunne se hele veien inn til Vinson Massif der Antarktis høyeste fjell ligger, Mount Vinson. Kanskje en dag. Østover kunne vi se utover platået og den hvite horisonten av is, is, og mer is...



Neste post skal handle om en hyggelig bonus for en oppvasker, og den hadde faktisk seks-hjuls-trekk.

E&M

[Globetrotter]

...kan muuuuligens bli den nye tittlen på bloggen vår. Kommer an på om vi kommer oss igjennom Nordafrika uten å risikere liv og lemmer. Første delen er hverved i boks!!



Det hadde seg slik at selskapet vi jobbet for i Antarktis hadde kjørt inn to 6x6 Forder til Sydpolen i forbindelse med to prosjekter. Den første skulle være support-kjøretøy for Amundsenjubileet og noen ekspedisjoner som skulle komme inn til denne datoen, og den neste skullle være support-kjøretøy for Pat Farmer som jogget (!) fra Nordpolen til Sydpolen. På tampen av sesongen skulle begge bilene kjøres tilbake til camp som ligger like ved Hercules Inlet, der "gå-på-ski-hele-veien-til-sydpolen-ekspedisjonene" vanligvis starter. En stund i forveien plukket man ut aktuelle kandidater, og joda, en kjøkkenassistent med litt bil-erfaring kom seg med på listen. Stor stas! To mekanikere (med flere års erfaring fra ALE), en ekspedisjonsguide, og en stk ivrig kjøkkenassistent pakket sekkken og satte seg på flyet, ALEs DC-3, til Sydpolen.

Sydpolen ligger på nesten 3000 moh, og der er det adskillig kaldere enn på Union Glacier. De dagene vi var der for å forberede turen lå termometeret å vaket rundt -30. Like etter at vi landet kom bil nummer to akkurat inn til Sydpolen med Pat Farmer, og det røyk så mye at det var bare så vidt vi kunne skimte bilen. Turboen hadde gått noen kilometer fra camp, og en felt reperasjon hadde kun holdt i en liten stund. Derifgra gikk det raskt nedover når turboen oppløste deler av seg selv og sendte de inn i sylindrene (det var i hvert fall teorien). Bil nummer to ble raskt degradert til overvintringskandidat.

Dette frembrakte noe nervøsitet fra min side, ettersom jeg hadde en følelse at at jeg stod som sistemann på lista. 3 personer er optimalt for å kjøre i disse forholdene, men 4 er i meste laget. I utgangspunktet var det planlagt 2 pr bil. Etter litt frem og tilbake ble det tatt en beslutning, og en av mekanikerne ble satt igjen for å hjelpe til med å ta ned camp (han hadde vært med å sette den opp tidligere i sesongen). Pjuh.... Og forberedelsene kunne begynne!



Tar som regel med litt ekstra fuel. Denne tanken er på ca 1200 liter, altså 6 fuelfat på 200 liter. En av ALEs kunder hadde betalt 14 000 USD (!) for et fat på 200 liter tidligere i sesongen. Dere kan ta matten selv... Vi fylte 7 fat fuel før vi dro avgårde!!!



Campen vår lå en liten kilometer utenfor Amundsen-Scott stasjonen, men vi måtte selvfølgelig ta en liten runde rundt kula for å merkere starten på turen ut. Det var en rimelig utrolig og surrealistisk følelse og ta runden for så å sette kursen ut i ingenting...



"Veien" ut fra Sydpolen. Ettersom den andre bilen nylig hadde kommet inn samme veien hadde vi til å begynne med gode spor å kjøre i.



Stolt unURBANist på "jobb". Kunne ikke slutte å tenke på hva det faktisk hadde kostet å gjøre dette som kunde av ALE....

Ferden gikk relativt udramatisk utover platået, og snarere enn mange spennende ting å se, er det den enorme størrelsen av ingenting-utenom-is som er det fasinerende elementet. Første dagen sitter man mest med et stort glis og bare kjører, men andre dagen begynner man å fundere en del mer på hvor man faktisk er i verden. Egentlig litt vankselig å ta inn over seg der man sitter i en oppvarmet bil med iPod'en koblet til stereoen (de to andre var litt musikkavhengige) og cruiser gjennom isørkenen i en diger E-350 med 6x6 og luftfjærer.



Absolutt ingenting (annet enn snø..) til alle kanter.



Veldig greit å kunne være sin egen bensinstasjon ute på det Antarktiske platå.

Like etter måtte vi ta en stopp og improvisere litt slede. Vi hadde med oss en snøskuter som skulle tilbake til camp. Mest for å redusere vekt til flyene, men også litt som en ekstra sikkerhet om noe skulle hende. Dog hadde det vel fort blitt Twin Otter support om vi ikke hadde kommet oss videre med bilen. I alle fall hadde sleden tatt kvelden. Litt mekking og kryssfiner-arbeide, og vi var klare igjen.





På veien ut kom vi også over en av ekspedisjonene på vei tilbake fra Sydpolen. I år var det flere som prøvde seg på "unsuppported"-frem-og-tilbake, og blant disse var også norkse Alexander Gamme. Han lå i tet, så vi nådde ikke igjen han, men en av de andre ekspedisjonene så vi. Disse hadde campet midt i "veien", og var nok en smule overasket da vi parkerte utefor teltet for en liten prat.



Etter to dagers kjøring så vi de første fjellene. Union Glacier ligger inne i Herritage Range, og vi kunne se fjellene fra lang avstand. Spesielt å "ta av" fra platået og sette kuren inn mellom fjell. Vi vet jo også at der breen går mellom og ved siden av fjell, er der man finner bresprekker. Ruten vi kjørte er regnet som relativt trygg, men 100% sikkker er man aldri. For noen år siden dro en Brasiliansk forskergruppe samme veien med en GPR (ground penetrating radar), og GPS merket sprekkeområder. Med disse dataene tilgjengelig kunne vi være ekstra forsiktige (les: kjøre rundt) der vi viste at det kunne være sprekker.



Platået med så mye ingenting er absolutt fasinerende, men å kjøre inn mellom fjellene tror jeg var høydepunktet på turen for min del. Her varierer landskapet og man har plutselig stigning og små pass man må over. Siste biten er en mer velbrukt rute, der man et par ganger i sesongen også kjører ut fuel til et fuel depot for Twin Otterne som opererer i området. I en tidligere post viste jeg bilder fra et "tråkkemaskin-tog" med sleder fulle av fuel. Sporet etter disse blir rett og slett ganske bra vei, og vi kunne holde rimelig bra gjennomsnittsfart. Av og til lå vi sikkert i 50 kmt.

Vel. Selv drømmeturer tar slutt, og vi kjørte inn til Union Glacier Camp 53 timer og ca 1200 kilometer etter at vi forlot polpunktet.



En utrolig opplevelse, og en solid bonus for to måneder med kjøkkentjeneste! Første etappe fra Sydpolen til Norge i bil er herved konkludert!



E

[stensth]

Hvis dem trenger en slave, så si ifra, så kommer jeg på en gang!

[Pathman]

"Alle" kan kjøre det amerikanske kontinent på langs - hvis de vil.
Noen ytterst få kan gjøre det og rapportere så spektakulært som vi her i forumet har fått oppleve.
Av disse få som er igjen, er det kanskje noen som bestemmer seg for å kjøre hjem igjen om Afrika.
Av disse igjen kan det umulig være flere enn dere to som kan ta en avstikker som den dere har fått anledning til her.

Jeg har sagt det før - og jeg sier det igjen. Tusen takk for at dere gir oss disse fantastiske rapportene, og for at dere opplever drømmene våre.
God tur videre!

[colormax]

[pat42]

Mange har skrevet det før meg, og jeg føyer meg til...
Har etappevis gått igjennom en stor del av reiseskildringene dere har lagt ut her og noe andre steder også, og jeg er mektig imponert.
Å få lov til å ta del i reisene både visuellt og med tekst er kjempemoro! All honnør til dere som faktisk tar steget og gjør det mange av oss har lyst til og tusen takk for alle de fine bildene og delingen av minner

Per

[Globetrotter]

Tusen takk for positive og gode tilbakemeldinger. Insprerende å fortsette å skrive når en vet at folk følger med på hva vi gjør og setter pris på det.

Håper at Patrolen kommer seg på et skip til Afrika til helgen og at vi kan fortsette med reiseskildringer fra et nytt kontinent.

Malin

[Globetrotter]

Etter endt sesong i Antarktis og tilbake i Punta Arenas var vårt mål Buenos Aires for å få skipet Patrolen over til Sør Afrika. Kjøreturen nordover startet med en avstikker nordvest til Torres del Paine Nasjonal Park. Værgudene samarbeidet ikke og vi kunne ikke se de spektakulære tårnene.



Vi følte at vi ikke hadde tid til å vente på bedre vær og krysset derfor raskt over til Argentina.

Patagonia høres temmelig eksotisk ut, men kjøring nordover på pampasen blir temmelig monotont og kjedelig når kilometer etter kilometer ser ut som dette.



Det mest spennende vi så en dag var denne dalen langs Rio Santa Cruz.



Gjerder, noen få estanciaer, guanacoer og sauer var vel det vi så mest av etter buskene som dekker hele landskapet. Etter hvert kom vi inn på Ruta 3, asfalt veien som går helt opp til Buenos Aires, og kjøringen ble ennå mer monoton. Eneste fordel med denne veien var at vi kunne legge mange kilometer bak oss i løpet av kort tid. Nå og da måtte vi ta av fra Ruta 3 for å se noe. På Cabo Dos Bahias besøke vi en koloni med over 20 000 Magellan-pingviner.



Espen fikk en ny venn



Pingviner er noen sjarmerende skapning



Pingvinene ser temmelig uskyldige ut, men de har også noen skikkelige slåsskamper. Her er to blodige slåsskjemper.

Jo lenger nord vi kom jo varmere ble det. Etter tre måneder i Antarktis er + 38 grader temmelig varmt…., men det var veldig deilig å kunne gå i shorts og T-skjorte igjen.



Fant en strand som egnet seg perfekt for en lunsjstopp.



Stranden ved Balneario El Condor ved lavvann var perfekt for en rusletur etter en lang dag i bilen.

Etter ti dager og 3200 tilbakelagte kilometer var vi på flyplassen i Buenos Aires hvor jeg, Malin, satte meg på flyet til Norge. Jeg skulle en tur hjem for å hilse på familie og venner, frakte alt vinterutstyr hjem og hente Carnet de Passage (bilens pass) som vi trenger i Afrika. Espen oppgave er å få skipet Patrolen til Sør Afrika hvor vi vil møtes igjen for å fortsette reisen på (for oss) et nytt kontinent.

Malin

[Tormod]

Er bare grisemisunnelig på den turen deres.. Må være helt fantastisk å oppleve så mye, blir kjedelig å komme tilbake til Norge til en vanlig tilværelse etter en så innholdsrik tur. Tusen takk for at dere gidder å dele dette med oss, gir masse inspirasjon

[Globetrotter]

Hei igjen!

Denne posten kommer dessverre til å handle en del om frustrasjoner rundt shipping av kjøretøy. Hvorfor i helv### skal dette være så dyrt, vanskelig og tidkrevende??? Tittelen på posten er “Uruguay”, og forklaringen er at min FØRSTE plan var å skipe i kontainer fra Montevideo i Urugay til Cape Town i Sørafrika. Grunnen til at jeg nå kaller det “den første planen” blir straks utbrodert i detalj.

Vi ankom Buenos Aires akkurat i tide for å sende Malin på flyet hjem til Norge. Med seg hadde hun stort sett alt av vinterutstyr fra bilen. Lunsj og klemming var unnagjort ca klokken 16, og jeg kastet meg i bilen for å se om jeg kunnerekke en ferge til Uruguay klokken 17 i Buenos Aires sentrum. Innså derimot ganske snart at vi hadde vært unurbane akkurat lenge nok til å fortrenge alt som heter rushtid. Ble ikke noen båt klokken 17, nei, og de neste avgangene var fulle. Det begynte dessuten å bli sent, og ettersom jeg ikke kjente noe til steded der fergen ankom i Uruguay, valgte jeg å utsette overfarten til dagen etter. Jeg var altså på utkikk etter et sted å campe for natten. Buenos Aires er en gigantisk by, og å kjøre igjennom tar lang tid. Jeg hadde koordinater til en campingplass ca 30 kilometer nord for sentrum nærme en forstaden Tigre. En times tid senere når jeg nærmet meg waypoint’en, begynte jeg å ane uråd. Jeg fant meg selv kjørende gjennom et mindre trivelig nabolag, og jeg var litt bekymret for blikkene jeg fikk fra endel av de lokale. Jeg fortsatte mot koordinatene, men ikkke så langt unna var veien blokkert med at stort skilt som sa “propriedad privada”. Sh##! Jeg snudde og kom meg ut fra området. Det hadde nå blitt mørkt, og jeg ikke helt sikker på hva jeg skulle gjøre. De eneste andre stedene i Buenos Aires jeg visste om var et dyrt hotel i sentrum og en camping 130 kilometer tilbake den veien jeg kom inn.

På veien ut av området der jeg lette etter camping begynte jeg å høre en ekkel metallisk “skrapelyd” fra venstre forhjul. Dette gjorde meg rett og slett litt svett. Husker ikke om jeg har evnt det i en tidligere post, men et par dager før vi fløy inn til Antarktis oppdaget jeg en oljelekasje fra venstre knokkelhus. En forsegling i akslingen må ha tatt kvelden, og jeg reger med det er utslitte lager, enten kingboltlagerne, hjullagerne, eller begge. Alle lager har vært planlagt å skifte i Sørafrika (bedre tilgjengelighet på Patrol stasj..), så etter en liten evaluering bestemte jeg meg for å gamble på at hjullagerne ville holde 3000 km til Montevideo og shipping. Jeg mener, det ER jo tross alt en Patrol...





Så for å gjøre historien om en heller småstresset kveld kort, ble det til at jeg pinglet ut og tok inn på hotell med parkeringsplass. Ikke den beste dagen for overlander-image’et mitt. Å komme dårlig forberedt inn til en by så stor som Buenos Aires var i etterpåklokskapens lys ikke det smarteste jeg har gjort. Og når det gjaldt lyden fra hjulet var jeg bekymret for at oljen fra differensialen kunne ha fortrengt fettet fra hjullageret, og at det var opphavet til lyden. Jeg visste at de begynte å bli veldig slitt. Neste morgen på hotellets parkeringsplass tok jeg en kikk på forhjulet. Ble beroliget da jeg fant ut at det var en nesten utslitt bremsekloss som forårsaket lyden. Noen kjener sikkert til den lille metallbøøylen som sitter på siden av bremseklossene på Patrol, og som får kontakt med skiven når klossen er nesten utslitt. Den lager en helt infernalsk lyd. Ok, hjullagerne holder litt til. Jeg kom meg på fergen til Uruguay et par timer senere samme formiddag.
Forlot en stor moderne by...



…og kjørte i land i den lille kolonibyen Colonia i Uruguay. Følte for en liten pause etter all kjøringen siste uken (og en litt kjip kveld i Buenos Aires), så jeg sjekket inn på et gjesthus i sentrum. Planen var dessuten å få på plass de siste detaljene rundt skiping av bil til Afrika, så et par dager på et gjesthus med god interett linje var midt i blinken. Tenkte jeg....







Vel, tilbake til denne “første” planen. Jeg hadde hatt kontakt med flere shipping-agenter I Buenos Aires og I Montevideo, så jeg hadde noen mulig datoer for noen skip som skulle gå fra havnen i Montevideo. Tanken var å kjøre bilen inn i en 20 fot kontainer. Tar jeg av takteltet og stropper dette enten til sving-ut’ene på støtfangeren bak, eller legger/henger det opp over panseret, skal jeg akkurat klarere 228 cm som er høyden på døren til en standard kontainer. Men, enkelt skal det ikke altid være. Etter å ha mailet litt frem og tilbake med agentene viser det seg at kontainere fra Montevideo til Cape Town, stort sett lastes om TRE ganger, og hele reisen skulle ta 46 dager. Pluss et par dager i begge ender for lasting, lossing, og tollbehandling, pluss eventuelle forsinkelser, som stort sett alltid er tilfelle. To måneder for å få bilen fra Søramerika til Afrika var noe mer enn vi hadde sett for oss. Dessuten fikk jeg ikke dette helt til å stemme da jeg på nett stadig fant lister over seilingstider fra de store selskapene som tilsa at en kontainer skulle kunne nå Afrika etter ca 20 dager?? Og en annen detalj som begynte å gjøre seg gjeldende var prisen. Etterhvert som vi mailet og spurte tikket den jevnt og trutt oppover med havneavgifter, fllytting av kontainer, lasting og lossing (spesielt lossing, havner i Africa er DYRT), inspeksjon når den kommer frem, etc. Totallen så ut til å komme på rundt 4000 USD. Av dette er selve frakten av kontainer ca 900 USD! Vi bestemte oss for å ta en kikk på noen alternativer.

Mens vi jobbet med dette, noe som tar forbausende mye tid, fikk jeg surret litt rundt på sightseeing langs kysten av Uruguay.
Fikk tatt en kikk på Montevideo, og kjørte til og med forbi containerhavnen. Dette kunne ha vært siste stopp i Søramerika...





Montevideo skyline





Lengre ut langs kysten østover er Puente del Este, “Søramerikas Ibiza”, dit kjendisene drar for å feste og slikke sol. Flotte strender, men ganske fullt og turistifisert. Ikke et veldig unURBANt sted….



Morsom bro i Puenta del Este

Heldigvis er der roligere strender litt utenfor byene, og jeg campet et par dager like i nærheten av Piriapolis på vei tilbake til Colonia.



Vi hadde nå en ny plan for skiping av bil. Vanligvis vil jeg foretrekke container fremfor Ro-Ro (som blir mer som en slags diger ferge) på grunn av sikkerhet for bil og utstyr (ja, ja, ja, har jobbet i roro selskap, så jeg burde vel ikke snakke stygt om roro...). Men. Der jeg finner en båt som går mer eller mindre direkte, uten å måtte laste om fra en båt til en annen, og der båten ikke skal innom en zilion havner på veien, så kan jeg gøre et unntak. Det så også ut som vi kunne spare minst 1000 USD, OG det skulle gå en båt fra havnen Zarate like utenfor Buenos Aires, bare noen hundre kilometer unna, om kun få dager. Jeg pakket bilen og krysset grensen tilbake til Argentina og til Zarate.

Jeg matte være der minst to dager I forveien for å ta meg av papirarbeidet. Så for meg litt pes, men å snakke med tollvesenet var en positiv overaskelse. Var kun å levere inn den mindlertidige importtillatelsen når båten var klar for lasting. Kunne det være så enkelt?

Selvfølgelig ikke. Men for en gangs skyld var det ikke tollernes feil. Skipet skulle være i Zarate den 3de mars, altså for to uker siden, og skulle faktisk ha vært i Afrika idag. Men nei. Dagen i forveien fant noen ut at båten seilte under britisk flagg, og det faller ikke altid i god jord i Argentina (les mer om Falklandskrigen på wikipedia..), og det endte med at de ikke ville få service fra slepebåtene i havna. Skipet ble ankkret opp utenfor Uruguay, og en stund håpte jeg på at den skulle gå inn til Montevideo. Vurderte en liten stund å kjøre tilbake dit, men klok av skade lot jeg det være. Heldigvis. Jeg ventet og ventet, og tre dager etter planlagt anløpstid kom beskeden om at båten hadde snudd og seilte nordover til Rio Grande i Brasil, og utenfor min rekkevidde. Det ville vært 1300 kilometer, to grenser, nye tollregler, og nye havnemyndigeter, alt gjort unna på mindre enn 36 timer. Kloke hoder har sagt at man skal velge sine slag med omhu, og jeg ble i Zarate. Neste mulige roro fra Zarate seiler til Afrika den 1.april, fremdeles to uker unna. Litt av en forsinkelse, og kjip ventetid. Særlig siden Malin er i Norge og skulle møte meg i Afrika. Heldigvis hadde vi ikke kjøpt billetter, og jeg har ikke tenkt å kjøpe noen før jeg ser båten forlate havna med Patrolen ombord. Vurderte en stund å starte kontainer prosessen igjen, men foreløpig er jeg booket på neste roro båt ut fra Zarate i retning Afrika. Mental huskelapp: sjekk på nett hvilket flagg båten seiler under...

Gir ikke opp Afrika enda, nei!
Espen

[colormax]

Bare tenkte på å nevne noe med container transporten, finner du fire brukte 15 eller 16 felger som passer bilen, så sett bare på noen små kipe dekk og ha de store dekka ved siden i containeren , du finner sikkert 4 sånne hjul for noen få dollar, er senter for små su kutt det ut med skjære brenner, er jo bare for å komme inn og ut ,da er du kvitt høyde bekymringen.
Det er ingen problem om det lekker olje fremme, driv ledda går i fett og der ødelegger du ikke noe. sett den i fri så går ikke akselen, er det litt olje i front diffen så holder det i lange tider, det vil ikke bli noe problem, jo mer som etterfylles jo mer vil det lekke. bekymr deg ikke om for akselen, det er jo Patrol du kjører, men etter stramning av jul lagra er viktig å følle opp med.
God tur videre, dere er bare helt rå på feriering .-)

[Globetrotter]

Takk for kommentar og tips, colormax! Ser ut som det blir ro-ro og ikke kontainer, så da skal det gå greit med høyden vi har. Skjønt man kunne jo sikkert spart noen dollar etterom de regner kubikkmeter, og høyen har jo litt å si. Men, nå skal det lastes om et par dager, så da håper jeg (igjen...) at vi er på vei til Sørafrika om noen dager. Regner med at hjullager holder litt til, ja, og jeg er sjeleglad jeg ikke kjører Land Rover!

E

[Globetrotter]

Nå ser det endelig ut til å gå veien! I følge booking og seilingsplan, skal jeg laste Patrolen om et par dager. Skjønt, jeg tror det vel først når jeg ser det. På den annen side er det vel retferdig å nevne at shipping selskapet og agentene helt sikkert gjør så godt de kan, og for ooss turfolk er det også viktig å huske at dette ikke er en ferge. Og i de fleste tilfeller har de jo faktisk mer eller mindre ting på stell. I vårt tilfelle var det et par uheldige sammenfall som dessverre gikk i vår disfavør. Forholdet mellom England og Argentina hadde akkurat kjølnet ytterligere, og båten vi hadde booket på seilte under engelsk flagg. Hva er sjangsen...? Jeg sorterer det hele under "uhell", og satser på at alt blir meget bedre heretter. Denne båten seiler i hvert fall under Panama flagg, det har jeg sjekket NØYE.

Malin er fremdeles i Norge, og her om dagen nevnte hun at jeg muligens hadde hørtes litt negativ ut i forrige innlegg. Jo, vel, det stemmer vel det. Men slik var det nå. Det sagt bør jeg vel i etterpåklokskapens lys påpeke at å henge rundt i Argentina for en tre ukers tid faktisk ikke er så ille.



Siden doningen strengt tatt er litt på overtid for service og et par fikser, ville jeg ikke begi meg ut å kjøre lengre avstander, og jeg ville også bruke litt tid på noen administrative ting, samt noen web-greier. Mer om web-greier litt senere. Jeg fant meg en trivelig og fredelig campingplass like ved landsbyen Paranacito, og slo meg til for to uker på Camping Top Malo. De første dagene gjorde jeg ikke stort anet enn å lese bok og kose meg med Argentinas utmerkede kulinariske detaljer. Rødvin fra Mendosa, grillmat, gode oster og salamier. Slett ikke værst...



Sommeren går mot slutten på den sørlige halvkule, og campingplassene er forholdsvis tomme utenom i helgene. De som driver campingen inviterte meg med på sightseeing på elva som går ved landsbyen. Vi er et par timer unna med båt, den mye større Rio Uruguay. De som driver campingen er også fisk-guider og organiserer fisketurer rundt på de lokale elvene.





Mye trafikk på elvene i området. Blir rett og slett brukt som vei. Hadde vært stilig å kunne ta en "overriver" tur engang i framtiden. Hva med Amazonas fra kysten av Brasil til Peru...? Hmmm.......





Vel, ventingen er nesten over, og om et par dager laster jeg forhåpentligvis bil i havna i Zarate, Håper jeg.....

Mer snart!
E

[Globetrotter]

Hei!

Hva vi har syslet med siste uken: Postet denne på unURBAN-bloggen igår kveld:
------

I den kjedelige tiden det er å vente på bil har vi jobbet litt med å re-designe vår www.unurban.no. Den var definitivt på overtid for en oppgradering, og vi håper at noen små modifiseringer vil gjøre at vi kan poste relevant info mer regelmessig enn vi har gjort så langt. Og ja, vi puttet inn noen Google-Ads... Beklager det. De blir fjærnet om det viser seg å ikke ha noen praktisk "effekt".



Her på Lungile Lodge i Port Elizabeth, vårt hjem den siste uken.

Vi har også i det små begynt å lage en liten t-skjorte kolleksjon, men det er ikke noe press altså.... Dessverre er det fremdeles ingen un URBAN Eventyr - bok tilgjengelig.

Mesteparten av informasjonen på forsiden vår blir nå oppdatert fra våre blogger, og bildene fra fotostrømmen på Flickr. Dette kan medføre at der vil være litt forsinkelse før siden blir oppdatert, og det kan til og med være at teksten oppdaterer seg før bildene. HAr en mistanke om at dette kan variere litt. Ideen er i alle tilfelle at vi skal kunne oppdatere det meste på siten uten å måtte programere html. Vi får se hvor bra det fungerer etterhvert... Og we har ikke Mac, så om noen med Mac ser noen forunderligheter på sidene våre så gi meg gjerne et hint.

(linken til Argentina -South Africa shipping posten vil bli oppdatert så snart båten har lagt til og Patrolen er på veien)

Så! SJEKK UT!!! www.unurban.no

------

Og vi skal selvfølgelig fortsette å legge ut reisebrevene her på Nissan4x4 også!

E&M

[colormax]

Kjempe bra, dere er super flinke, fin side dere lager, liker den