Neste dag kjørte vi derfor videre til Matagalpa, kaffe “hovedstaden” i Nicaragua. Kaffen var blitt høstet en god stund før vi kom dit, og
derfor var det ikke mye å se bortsett fra kaffe plantene og et fantastisk landskap. Turen gikk videre opp i høylandet og etter å ha fått et par avslag på spørsmål om camping, endte vi opp i Jiontega ved solnedgang. I Lonely Planet guiden leste vi at Hotellet Sollentuna Hem skulle ha parkering, og vi bestmte oss for å gi det en sjanse. Det viste seg at eieren, Rosario, hadde bodd 20 år i Sollentuna i Stockholm, og hennes mor hadde flyttet tilbake til Nicaragua og startet hotellet.
Litt snodig å kunne komme inn i en hotelresepsjon i Nicaragua, snakke norsk (/svensk), og se bilder av skandinaviske troll og svenske kongeparet på veggen. Rosario var veldig hyggelig og lot oss campe i hotellets parkeringsplass, og vi fikk oss et “hem” for natten.
Videre sørover kjørte vi på noen mindre veier øst for den Panamerikanske hovedveien.
Vi fant et perfekt lunsjsted nede ved en elv. Bortsett fra oss var det mange lokale som tok et et forfriskende bad i elven, og noen damer som vasket familiens klær. Damene kom bærende på klærne eller benyttet hest til transporten. Fremme ved elven stilte de seg ut i vannet ved noen store steiner hvor de skrubbet og skylte klærne før de ble transportet hjem igjen for å tørkes.
Når jeg satt og så på dem minnet jeg meg selv på at jeg ikke burde klage når jeg må vaske klær hjemme. Jeg kan putte klærne i en maskin, trykke på en knapp, og ta dem ut ferdig vasket i mitt eget hus.
Tilbake på den Panamerikanske hovedveien var grøftene fulle av søppel, hovedsakelig plastik produkter. Nicaragua er det landet vi har sett mest folk kaste søppel ut av vinduene på bilene, og det ser man tydelig konsekvensen av langs veiene, særlig nærmere hovedstaden Managua. For å komme inn på den veien vi ønsket sørover måtte vi kjøre ganske nærme Managua, og jo nærmere byen vi kom jo mer politi var det også. Vi ble stoppet i to politi sjekkpunkter og den siste konstablelen var ikke fornøyd med å kun se våre papirer han snakket om og om igjen om en “fraction”. Når vi blir stoppet av det lokale politiet er vår taktikk at vi ikke snakker noe spansk. Ikke at vi snakker så mye i utgangspunktet heller. Vi forsto at “fraction” sannsynligvis betydde en feil. Siden vi ikke forsto hvilken feil vi hadde gjort og ikke så mye annet av det konstabelen sa på spansk gav han opp og lot oss kjøre videre.
Et par dager senere ble vi igjen stoppet av politiet i et sjekkpunkt og denne gangen var de ikke fornøyd med å se våre kopier av
sertifikatet. Vi har en mappe med kopier av pass, førerkort, internasjonalt førerkort, vaksinasjonskort, forsikring og alle bilpapirer som gir når vi blir spurt om å vise våre papirer. Men denne konstabelen ville ha ORGINALEN og han fikk mitt internasjonale førerkort. Igjen kom ordet “fraction” opp og siden vi ikke “forsto” vår “fraction” tegnet han det pent opp til oss. Vi hadde krysset en hjeltrukket linje mellom to kjørefelt og det var ikke lov. Jeg må vel innrømme at jeg faktisk hadde krysset den heltrukkene linjen. Etter fem månder på veien sør for grensen til USA har vi lagt oss til noe av den lokale kjørestilen, men det er fortsatt ikke så ille at vi kjører forbi i svinger. Konstabelen ville gi meg en bot på 20 usd for forseelsen som jeg skulle betale i en bank. Vi kommuniserte at vi kunne betale boten i en bank, men spurte hvor banken var. Han sa kun at han ville beholde førerkortet til vi hadde betalt boten, men han skrev aldri ut en bot til oss eller sa hvor banken var. Siden han sa at han ville beholde førerkortet mitt til vi hadde betalt boten var det helt tydelig at han ønsket å skremme oss og ønsket at vi skulle betale boten direkte til ham. Når vi ikke gjorde tegn til å betale ham og han ikke skrev noen bot til oss satt vi og ventet mens han ventet på utsiden av bilen. Etter ca en halvtime innså konstabelen at det ikke ble noen lettjente penger på ham, og han gav oss førerkortet tilbake uten en bot men med en advarsel . Når man gjør noe galt i Nicaragua skal man gjøre opp for seg!!! Dette er jeg helt enig i, og jeg ville ha kjørt til en bank og betalt boten min, men jeg vil ikke bidra til korrupsjon ved å betale til politiet som stopper oss.
Sør for Managua kom vi til Laguna de Apoyo som er en innsjø i et vulkankrater. Her traff vi Tom og Janet (http://www.adventouruspirits.com) som vi kun har hatt litt kontakt med på mail tidligere.
Vi hadde noen hyggelige dager og kvelder med utveksling av erfaringer og tips i campen vår nede ved innsjøen. En dag reiste vi på utflukt til den aktive vulkanen Masaya hvor man kan kjøre til toppen av krateret. På parkeringen blir en oppfordret til å parkere bilen med fronten mot utgangen i tilfelle noe skulle hende…. I museet til parken fant vi denne globusen hvor vi kunne se på vår fremdrift sørover på det amerikanske kontinentet.
