Da er vi igang!
Har jo på en måte vært igang en stund allerede, men nå er vi ORDENTLIG igang! Har dyppet tåa (ok, skoen var på..) i the Arctic Ocean, og kjørt Dalton Highway så lang vi fikk lov. Den stopper i Dead Horse og derifra må man ta buss noen kilometer opp til sjøen. Ble inført ganske strenge regler etter 9-11-2001, og de ser det ut til at vi må slite med ennå. Litt irriterende, og ikke spesielt intelligent, da hele oljeledningen fra Dead Horse til Valdez ligger åpent til i terrenget.
Vel, vi svelgte kamelen med hårene og satte oss på bussen klokken 0700 på morgenen sammen med ett tyvetalls andre som hadde flydd opp ene og alene for å se The Arctic Ocean. De skulle på flyet tilbake igjen kl 9-et-eller-annet, så det var ikke så lange turen. Men vi fikk da rusle litt i fjæra, klatre på noen drivisblokker, samt få noen glimt av oljeinstallasjonene til BP og et par andre. Hele samfunnet der oppe, og det er ganske stort, er bygget med moduler for at det skal kunne tas ned og fjernes når oljen engang tar slutt.
Som vanlig var vi blitt informert om at veien var grusom, utmattende, livsfarlig, ekstrem på alle måter, kom til å ta knekken på bil og mannskap, etc. Heldigvis har vi stort sett sluttet å høre på slikt, og kjører heller en tur og kikker på forholdene selv. Og veien var slett ikke verst! Var selvfølgelig lange partier med grus, og et kort parti med skikkelig grov grus, men i det store og det hele gikk alt fint. Så en punktering langs veien (en pickup med bra lass), og hørte fra noen folk på campen i Fairbanks (før vi dro) at de hadde hatt en punktering på hengeren. Ikke så rart egentlig når man laster en liten henger med ATV’er, sykler, kayaker, svære utstyrskasser, og dekkene er i retning av 145-60-16. Hos oss gikk det i hvert fall uten mye dramatikk. Nesten... På vei sørover lyste plutselig oljetrykkslampa når vi startet opp etter en pause. Var sporenreks ute og sjekket nivå og for lekasjer, men alt så ut til å være i orden. Mens vi stod med panseret oppe, stoppet en kar i en Ford pickup, og sa at sensorer hadde en tendens til å få hetta på grunn av alt støvet på veien. De spruter en blanding av calsiumklorid for å binde sand og støv, og salt leder som kjent ganske godt strøm. Videre forklarte han at på Ford kunne man nulle ut en evt feilmelding ved å starte og stoppe otoren tre ganger i rask rekkefølge (om sensoren har kommet til hektene igjen). Prøve, og jaggu meg forsvant ikke lyset på tredje start. Har hatt noen tilfeller i ettertid også, og da har dette trikset ikke funket like bra, så jeg vet ikke helt om det bare var tilfeldig. I alle fall var jeg så overbevist om at dette ikke var noe mekanisk at jeg har ikke brydd meg videre med det. Tar bilen inn til en service hos et Nissan verksted i Canada ganske snart, og får vel bytte sensor der. Håper jeg slipper å bestille fra Europa...
Turen opp til Dead Horse var rett og slett fantastisk flott. Mange sier at tundraen man krysser etter Brooks fjellkjeden er lanktekkelig og ganske kjedelig, men etter å ha kjørt i skog, skog og mere skog i to måneder var utsikten fra Atigun Pass utover tundraen helt rått. Vi så caribou langs mye av veien, til forskjell fra resten av Alaska, der vi knapt nok har sett et jordekorn. I forhold til BC og Yukon i Canada virker det som at dyrene holder seg langt vekk fra befolkede områder i hvert fall. Langs Alaska Highway krydde det av alt mulig på fire bein.
Hele veien opp hadde vi stort sett flott vær, men dette endret seg brått når vi hadde ca en mil igjen til Dead Horse. Der kjørte vi inn i en slags blanding av tåke, regn, saltdriv fra havet, og temperaturen raste 10 grader på et øyeblikk. Campet utenfor Dead Horse i ca 0 grader celcius, og på morgene var alt av teltduk rått og “småklissete” av salt. Ganske utrivelig egentlig. Så etter bussturen opp til sjøen, var vi en liten runde i “byen”, tok litt bilder, og deretter satte vi kursen sørover.
På veien nordover hadde vi passert en diger lastebil med en enorm last, og denne møtte vi noen mil lengre sør. De hadde brukt fem dager fra Fairbanks, og hadde vel en eller to igjen. I tillegg til en bil som dro en slags semitrailer, var det fire lastebiler bak som dyttet opp bakkene! Sært skue. Fikk tatt en par bilder og en videosnutt. Skal se om jeg får lastet opp en av de nærmeste dagene. Ikke rart at de kaller veien for the Haul Road når man ser mengden av utstyr de har fraktet opp til oljefeltene.
Så! Nordligste punkt er unnagjort, neste mål er Ushuaia i Argentina. Regner vel med at det blir litt posting og bilder før den tid. Neste post blir om “Top of The World Highway” tilbake til Canada, og til gullgraverbyen Dawson City og Klondyke!
Vi snakkes!
GT
Kjempe fine bilder 
Gleder meg til fortsettelsen 
)). Blir ikke noe klatring på osss i år, da vi må ha permit'er 2 måneder i forveien. Vi får se om det blir mer ferie neste år eller enda senere. 
