Globetrotter's unURBAN Project

[Globetrotter]

[Tormod]

[Globetrotter]

Første stopp i Nicaragua var Somoto hvor vi hadde håpet å ta en nærmere kikk på El Cañon de Somoto, som hørtes ut som en spennende sted. Etter å ha krysset grensen tidligere på dagen, funnet et sted å overnatte og spist lunsj, kjørte vi til parken for å finne ut litt mer for en enventuell tur neste dag. Når vi kjørte forbi hovedinngangen hoppet en hel gjeng med ungutter/guider opp, så fort at vi var utlendinger, og veivet med armene for at vi skulle komme til dem. Vi ignorerte dem, kjørte et par kilometer videre og fant et annet skilt til canyon, men det viste seg kun å være en sti og ikke for biler. En av guidene hadde syklet etter oss og vi forklarte at vi ikke var interessert i en guide, men kun litt informasjon. Han fortalte oss at det kunne vi få oppe ved hovedinngangen. Tilbake ved hovedinngangen ble vi omringet av guider, og igjen sa vi at vi ikke var interessert i guide. Vi fikk litt info, men ble fortalt at vi ikke kunne gjøre denne turen på egenhånd på grunn av vår egen sikkerhet selv om en turist sa at man fint kunne gjøre det uten guide. Etter ca en time hadde vi fått nok etter en lang dag, og tenkte at denne dalen kunne ikke være verdt alt maset fra disse karene. Noen steder blir guider og andre wannabe-guider så plagsomme at de ødelegger all lyst til å se atteraksjonen, men jeg forstår jo også at de virkelig ønsker jobben og pengene. Men vi har ikke har råd til å betale alle de guidene som kunne tenke seg å guide oss underveis på denne reisen til Argentina. Enkelt og greit!



Neste dag kjørte vi derfor videre til Matagalpa, kaffe “hovedstaden” i Nicaragua. Kaffen var blitt høstet en god stund før vi kom dit, og
derfor var det ikke mye å se bortsett fra kaffe plantene og et fantastisk landskap. Turen gikk videre opp i høylandet og etter å ha fått et par avslag på spørsmål om camping, endte vi opp i Jiontega ved solnedgang. I Lonely Planet guiden leste vi at Hotellet Sollentuna Hem skulle ha parkering, og vi bestmte oss for å gi det en sjanse. Det viste seg at eieren, Rosario, hadde bodd 20 år i Sollentuna i Stockholm, og hennes mor hadde flyttet tilbake til Nicaragua og startet hotellet.



Litt snodig å kunne komme inn i en hotelresepsjon i Nicaragua, snakke norsk (/svensk), og se bilder av skandinaviske troll og svenske kongeparet på veggen. Rosario var veldig hyggelig og lot oss campe i hotellets parkeringsplass, og vi fikk oss et “hem” for natten.



Videre sørover kjørte vi på noen mindre veier øst for den Panamerikanske hovedveien.



Vi fant et perfekt lunsjsted nede ved en elv. Bortsett fra oss var det mange lokale som tok et et forfriskende bad i elven, og noen damer som vasket familiens klær. Damene kom bærende på klærne eller benyttet hest til transporten. Fremme ved elven stilte de seg ut i vannet ved noen store steiner hvor de skrubbet og skylte klærne før de ble transportet hjem igjen for å tørkes.



Når jeg satt og så på dem minnet jeg meg selv på at jeg ikke burde klage når jeg må vaske klær hjemme. Jeg kan putte klærne i en maskin, trykke på en knapp, og ta dem ut ferdig vasket i mitt eget hus.

Tilbake på den Panamerikanske hovedveien var grøftene fulle av søppel, hovedsakelig plastik produkter. Nicaragua er det landet vi har sett mest folk kaste søppel ut av vinduene på bilene, og det ser man tydelig konsekvensen av langs veiene, særlig nærmere hovedstaden Managua. For å komme inn på den veien vi ønsket sørover måtte vi kjøre ganske nærme Managua, og jo nærmere byen vi kom jo mer politi var det også. Vi ble stoppet i to politi sjekkpunkter og den siste konstablelen var ikke fornøyd med å kun se våre papirer han snakket om og om igjen om en “fraction”. Når vi blir stoppet av det lokale politiet er vår taktikk at vi ikke snakker noe spansk. Ikke at vi snakker så mye i utgangspunktet heller. Vi forsto at “fraction” sannsynligvis betydde en feil. Siden vi ikke forsto hvilken feil vi hadde gjort og ikke så mye annet av det konstabelen sa på spansk gav han opp og lot oss kjøre videre.

Et par dager senere ble vi igjen stoppet av politiet i et sjekkpunkt og denne gangen var de ikke fornøyd med å se våre kopier av
sertifikatet. Vi har en mappe med kopier av pass, førerkort, internasjonalt førerkort, vaksinasjonskort, forsikring og alle bilpapirer som gir når vi blir spurt om å vise våre papirer. Men denne konstabelen ville ha ORGINALEN og han fikk mitt internasjonale førerkort. Igjen kom ordet “fraction” opp og siden vi ikke “forsto” vår “fraction” tegnet han det pent opp til oss. Vi hadde krysset en hjeltrukket linje mellom to kjørefelt og det var ikke lov. Jeg må vel innrømme at jeg faktisk hadde krysset den heltrukkene linjen. Etter fem månder på veien sør for grensen til USA har vi lagt oss til noe av den lokale kjørestilen, men det er fortsatt ikke så ille at vi kjører forbi i svinger. Konstabelen ville gi meg en bot på 20 usd for forseelsen som jeg skulle betale i en bank. Vi kommuniserte at vi kunne betale boten i en bank, men spurte hvor banken var. Han sa kun at han ville beholde førerkortet til vi hadde betalt boten, men han skrev aldri ut en bot til oss eller sa hvor banken var. Siden han sa at han ville beholde førerkortet mitt til vi hadde betalt boten var det helt tydelig at han ønsket å skremme oss og ønsket at vi skulle betale boten direkte til ham. Når vi ikke gjorde tegn til å betale ham og han ikke skrev noen bot til oss satt vi og ventet mens han ventet på utsiden av bilen. Etter ca en halvtime innså konstabelen at det ikke ble noen lettjente penger på ham, og han gav oss førerkortet tilbake uten en bot men med en advarsel . Når man gjør noe galt i Nicaragua skal man gjøre opp for seg!!! Dette er jeg helt enig i, og jeg ville ha kjørt til en bank og betalt boten min, men jeg vil ikke bidra til korrupsjon ved å betale til politiet som stopper oss.



Sør for Managua kom vi til Laguna de Apoyo som er en innsjø i et vulkankrater. Her traff vi Tom og Janet (http://www.adventouruspirits.com) som vi kun har hatt litt kontakt med på mail tidligere.



Vi hadde noen hyggelige dager og kvelder med utveksling av erfaringer og tips i campen vår nede ved innsjøen. En dag reiste vi på utflukt til den aktive vulkanen Masaya hvor man kan kjøre til toppen av krateret. På parkeringen blir en oppfordret til å parkere bilen med fronten mot utgangen i tilfelle noe skulle hende…. I museet til parken fant vi denne globusen hvor vi kunne se på vår fremdrift sørover på det amerikanske kontinentet.

[Globetrotter]

Og i tilfelle noen har tenkt seg i denne retningen, så har vi prøvd å dokumentere litt fra grensekryssingen. Hadde fått høre at denne skulle være litt kaotisk, men ikke på en alt for stressende måte. Hva nå enn det skulle bety...



E&M

[Globetrotter]

Okay! Egentlig har vi vel i følge blog'en vår kommet oss til Costa Rica, men jeg må bare slenge inn noen bilder fra stranda i Nicaragua. Etter en litt stram tidsplan fra Mexico tenkte vi at vi skulle unne oss noen dager "offline". Vi svingte av til San Juan del Sur, ikke så langt i fra grensen til Costa Rica. Vi hadde fått et tips om camping mulighet på en beach resort like nord for byen.



San Juan del Sur

Når vi svingte inn fant vi igjen våre venner fra Sveits i den oransje folkevognbussen, Franc og Isabelle. Stor stas! Vi fant også igjen selskapet fra Laguna Apoyo litt lengre nord. Fikk noen trivelige og sosiale dager på stranden. Et par dager etter forlot de andre oss for ulike destinasjoner, og vi var alene igjen på plassen. Lå rett ut og leste bøker og slappet av i nesten en uke.



Camp, i akkurat passe avstand fra stranda...



Restaurant og bar...



Andre som også slapper av på Camping Mathilda



Men, som de sier i Matrix, alt som har en begynnelse har en slutt. Vi pakket sammen camp en mandag morgen og begav oss i vei til grensekryssing og Costa Rica. Mer om grensekryssing på , og også kommer det mer om slaraffenliv i Costa Rica straks!

E&M

[Globetrotter]

Vi hadde lest og hørt at veiene i Costa Rica skulle være litt røffere og at forholdene skulle være gode for offroad kjøring. Ikke lenge etter at vi hadde krysset grensen på vår vei mot Parque Nacional Rincón de la Vieja -området fortalte GPS’en oss at vi kunne ta en snarvei som ikke sto på papirkartet. Veien ble smalere og smalere, og en stund var det en god gammeldags, ruskete kjerrevei gjennom ulike gårdsområder.



Når veien tok oss forbi noen mangotrær, hvor det var fullt av modene mangoer, klarte ikke Malin lavære og pelle noen. Mangoene her i Sentral Amerika er helt utrolige på smak, og de nærmest smelter på tunga. Tror det har en sammenheng med at her får de henge på treet og modnes i solen, mens de vi får i Norge har modnet i et container skip. Med bilen full av mango fant vi fram til camping plassen “El Sol Verde” (Den grønne solen).



Neste morgen hadde vi pannekaker til frokost med mango og honning. Kan man få en bedre start på dagen?
Etter frokost tok vi turen opp i Parque Nacional Rincón de la Vieja,



og der gikk vi tur på en av parkens rundløyper som tok oss forbi



kokende varme kilder der vanndampen skapte dis mellom trærne.



Videre kom vi forbi boblende gjørmedammer



og digre kvelerfikentrær. Når kvelerfikentreet til slutt har utmattet verten sin, dør verten, og det er kun kveler fiken treet som står igjen.

Fra dette Nasjonalparkområdet ønsket vi å forsøke noen “bakveier” til Arenal i stedet for å kjøre ned på hovedveien. Et par av veiene vi tok var privateid og stengt med port, men ved å betale en avgift på 9 kr per person fikk vi lov til å kjøre på dem. Noen av veiene var bedre enn vi hadde forventent, og vi forsto raskt at det skyltes en ny vindmøllepark som var bygget opp i området.



Vi hadde en fin kjøretur til Arenal selv om Espen mistet en avkjøring og var litt misfornøyd med å måtte kjøre den siste delen på asfalt.

I Nuevo Arenal fant vi frem til Tom’s Tyske Bakeri som vi hadde hørt rykter helt opp til Nicaragua. Siden vi var i området måtte vi svinge innom. I forhold mange andre steder hadde bakeriet temmelig stive priser, men det var verdt hver krone (ja, evt cordobas…). Det var det beste brødet vi har spist på lang, lang tid. Vi kan faktisk ikke huske sist vi spiste så godt brød, men det må ha vært på et eller annet spesialbakeri i Nord-Amerika.

Fra det vi har lest i guideboken Lonely Planet, annonser og skilt langs veien, får vi inntrykk av at man kan krysse hele Costa Rica på zipliner. Siden vårt budsjett ikke tillater en så stor utgift vil vi fortsett å kjøre Nissan Patrol’en vår gjennom Costa Rica. Noen sa de magiske ordene “Der er det ikke mulig å kjøre” til Espen angående veien som gikk på sørsiden av innsjøen Arenal, så vi måtte selvfølgelig ta en tur.



Når en startet fra sørøst møtte vi tidlig den største elvekryssingen på veien, men den var ingen problem i det hele tatt siden det nå er den tørre årstiden. Vi kan tenke oss at i regntiden blir denne elvekryssingen til noe helt annet.



Resten av kjøreturen bød ikke på noen utfordringer og vi hadde en fin tur langs innsjøen med fin utsikt inn mot Vulkanen Arenal.

Fra vulkan området går turen nå videre til strendene på Nicoya-halvøya.

E&M

[stensth]

Nu fikk jeg lyst til og dra til Thailand igjen når jeg fikk se deres frukost.

[Globetrotter]

[Globetrotter]

Hei folkens!

Tenkte jeg skulle spørre om litt innspill til en liten sak. Holder på å lage en liste over hvor vi camper underveis. Har akkurat lagt ut en tidlig versjon, men i det jeg lastet den opp begynte jeg å lure på om det hadde vært like greit (og minst like enkelt for meg..) å lage listen i et word eller pdf format og gjøre denne tilgjengelig for nedlasting. Greit for folk som skal ut på tur og vil ha med listen, men hva med lesevennligheten på nett????

Noen som har noen tanker om dette??

http://www.unurban.no/unurbancamp.html

E

[Navara08]

en sånn liste ville vært ett glimrende hjelpemiddel for alle oss som går rundt med en liten turdrøm i tankene.
det som er kjekt med en sånn liste er at det gir oss muligheten til å planlegge kortere turer hvis vi ikke har så høyt budsjett.

jeg tror word eller pdf ville vært greit, de fleste pc'r nå til dags har jo slikt og da er det lettere å få printa det ut å lagt det i bilen

hadde vært veldig greit hvis du hadde med camper du brukte i statene og, og eventuelt offroadmuligheter i nærheten..
til slutt så må jeg takke for alle de glimrende reisebrevene, har fulgt med på turen din helt fra starten å er mektig imponert over viljen til å oppleve ting og det at du deler alt med oss som er stuck her i Norge.

[stensth]

[Globetrotter]

Selv om det kun var kun noen få dager siden vi forlot stranden i Nicaragua følte vi at det var helt greit med litt strandhopping på Nicoyahalvøya. Etter nok en lang dag med kjøring på små grusveier, denne gangen fra Arenal til Nicoya, fant vi frem til Playa Sámara og Camping Los Cocos. Vårt hjem på Sámara var vel så bra det kan bli med denne utsikten fra penthouse soverommet vårt, og det for 62 kr per natt…



Vi hadde noen avslappende dager på stranden med å lese bøker, se på livet på stranden med turister, kajakker, surfere,



..iskrem selgere, hester, hunder og tidevannet som kom og gikk. Mens vi var der ble det fullmåne og i tillegg ekstremt høyt tidevann. Resultatet kunne observeres med bølger som vasket inn på camping plassen og bort på oppslåtte telt. Vi følte oss ganske trygge for bølger, med mindre det skulle komme en tsunami, i vårt taktelt.

En dag kom Franc og Isabelle, med deres venner som er på besøk fra Sveits, til Sámara for litt bursdagsfeiring.



Espen og Isabelle hadde bursdag på samme dag, og vi tenkte at det kunne være hyggelig med en felles feiring. Vi hadde en fin kveld med god middag og flere gode drinker. Og de er nå begge et år eldre.



Vår idylliske strandcamp ble litt mindre idyllisk jo nærmere Semana Santa (påskeferie) vi kom. Semana Santa er den viktigste høytiden og ferien her i Costa Rica og ellers i Sentral Amerika. Denne ferien vil alle tilbringe på standen, og mange camper. I Sentral Amerika har vi sett velidig få lokale campere, kun noen som har overnattet direkte på stranden uten telt, og vi regner med at det er derfor vanskelig i Guatemala, Honduras og Nicaragua å finne egnede steder å campe. Men etter at vi krysset grensen til Costa Rica har vi sett campingplasser og mange lokale campere. Vår første natt i Sámara var det kun oss og et annet telt, men jo nærmere vi kom til påske jo flere telt.

Tirsdags kveld mens vi satt på resturant og spiste den beste italienske pizzaen vi har hatt på turen så langt, åpnet himmelen seg for en skikkelig tropisk regnskur. Etter å ha ventet en time gav vi opp og gikk ut i regnet, og gikk hjem på veien som nå lå under vann. Når vi var gjennomvåte og nærmet oss campingplassen sluttet regnet.



Inne på campen kunne vi se at sørstedelen av camp lå under vann. Det eneste stedet som var rimelig tørt var der vi sto parkert, og vi var vel de eneste som strengt tatt ikke trengte en tørr plass for teltet vårt. Temmelig ironisk. Etter at regnet stoppet tok det kun en halv time før det meste av vannet hadde drenert seg vekk, men teltene var fortsatt svømmebassenger der alt lå og fløt. Det fleste fikk tørket teltene sine såpass at de overnattet i dem før de reiste hjem neste dag.



Neste morge (onsdag) våknet vi klokken fem av høye stemmer og mye støy på utsiden av teltet vårt. Når vi kikket ut og oppover oppkjørselen fikk vi følelsen av å være i en flyktlingleir, bortsett fra at folk var glade og energiske. Folk kom bærende på madrasser, kjeler og “alt” de eide. Flere kom til og med bærende på store elektriske vifter til å sette opp inne i teltene sine!! En buss fra San Jose (hovedstaden i Costa Rica) måtte ha kommet inn med alle påsketuristene vi hadde hørt om og fryktet. Det var uansett helt utrolig å se 40-50 personer i alle aldre sette opp telt klokken fem om morgenen. Det ble litt vel tett for oss to nordmenn som har et litt større behov for privatliv enn det de lokale her tydligvis har. Kvelden før hadde vi satt opp fjellteltet vår for et australsk par som var blant de som hadde fått mest vann i teltet sitt. Noen av de nyankomne hadde satt opp teltet sitt over hjørnet av fjellteltet, og når australierne kom ut av teltdøren litt senere på morgenkvisten gikk de rett inn i noens kjøkken. Vi måtte komme oss ut av denne plassen selv om eieren sa det ikke ville være mulig, men ved å flytte et par telt og noen bord og stoler, var det mulig å manøvrere Patrolen ut.

Neste stopp for vår strandhopping var Islita, hvor vi stoppet for en kombinert lunsj og badestopp. På Playa Bejuco hadde vi også en rask liten stopp, og når vi gikk ut og snudde ryggen til bilen benyttet noen muligheten til å posere for et bilde foran bilen vår når de trodde vi ikke så dem.



Det er ikke første gang noen gjør dette så vi får vel ta det som et kompliment. Campen vår denne kvelden var på Playa Coyote hvor en apekatt tisset på bilen vår fra trærne over oss. Bortsett fra denne apen var alle andre hyggelige.

Kjøreturen fortsatte sørover langs kysten. Når vi nærmet oss Manzanillo fortalte GPS’en oss om en “4x4 only” vei som gikk ned til stranden og vi bestemte oss for å ta den.



Rundt en sving møtte vi på denne gruppen med offroad kjørere og kjøretøy, og de måtte være de perfekte personene å spørre om vi kunne komme videre fra denne veien. Vi (les Espen) hadde en hyggelig prat om biler. De hadde akkurat trukket en Jeep opp av elven. Dagen før hadde Jeepen tatt et par feil veivalg og endt opp på feil sted i elven med mye gjørme og satte seg fast. Når tidevannet kom og nivået i elven steg, gikk vannet tilslutt langt opp på frontruta. Etter å ha fått bekreftet at vi var på riktig vei og at det var ingen problem å krysse elven så lenge det var på rett sted, dro vi avgårde. Veien førte oss ned på stranden hvor en på lavvann, som vi hadde, kunne kjøre 4 – 5 km på stranden ned til Manzanillo.



Det var en kjempe fin tur nedover stranden. Fikk til og med tatt litt video!

I Malpais fant vi den perfekte påskecampen på Camping Mar Azul. Den var ikke overfull, og vi hadde både strøm og internett på plassen vår nede på stranden.



Vi ble på Mar Azul i tre netter, men vi skulle nok ha blitt der i en eller to til... Av en eller annen uforklarlig grunn bestemte vi oss for å få med oss siste rest av Costa Rican påskestemning med en kjøretur forbi San Jose siste dag i ferien. Nå kan vi ikke si hvorfor vi bestemmte oss for å kjøre 380 km denne dagen, til Turrialba, noe som ville ta oss forbi San Jose, men vi gav det et forsøk. Ved å starte klokken 7.15 om morgenen kom vi til Paquera noen minutter før 9-fergens avgang over til Puntarena. Ved å ta fergen over Golfo de Nicoya ville vi spare 180 km med kjøring. På grunn av påsketuristene var 9- fergen full og seilte uten oss. Vi var ikke de eneste som sto igjen på kaien for å vente på neste avgang klokken 11. Fergemennene begynte å dele ut pass til de 150 bilene det var plass til på neste ferge. Vi var ikke blant de 150, men vi ville få plass på kl 13 fergen. Vi tok en bestemmelse om å kjøre de 180 km rundt i stedet for å vente. De første 100 km var ingen problem, men jo nærmere hovedveien vi kom jo mer trafikk ble det. Når vi var 4,5 km unna krysset til påkjøringen til Pan-Am hovedveien var det full stopp.



På hovedveien kjørte vi noen ganger med normalt fart før vi var nede i sneglefart igjen. Etter å ha kjørt i snegle fart i 4 km igjen frem til noe vi trodde var et kryss, så vi at årsaken til denne forsinkelsen var en røde-kors person som sto og delte ut løpeblader til alle bilister??!? Det var sannsynligvis for en god sak, men hvordan er det mulig å gjøre dette i påske trafikken uten å innse at en skaper kilometervis med kø. Dette var ikke dagen for å kjøre inn mot og i utkanten av San Jose (hovedstaden..) for å komme til Turrialba, og vi bestemte oss for at det ville være bedre å kjøre mot all trafikken. Vi tok derfor av pan-am og satte kursen mot Uvita og gjestehuset Flutterby House sør på Stillehavskysten. Vi hadde noen venner, George og Andrea (www.toyotours.com), som hadde bodd på dette stedet nå i 14 dager så vi visste at det måtte være bra.

Etter 11 timers kjøring og 420 km var det fantastisk å komme frem og treffe igjen venner. Flutterby er et kjempekoselig hostel med sofaer der en kan ligge og sløve,



...og et ordentlig kjøkken til å lage mat.



Dette var en god avveksling fra matlaging utenfor bilen.

I morgen er Turrialba igjen vår destinasjon, så da gjenstår det å se om vi kommer oss frem denne gangen.

E&M

[Globetrotter]

Etter en siste svømmetur i Stillehavet er vi nok en gangpå vei til Turrialba. Andrea og Georg bestemte seg for å slå følge med oss i noen dager.



Patrolen og Toyotaen klatrer sakte opp bakkene nordover på den Pan-amerikanske hovedveien (regner med at dette er eneste gang vi kommer til å kjøre nordover på Pan-Am) opp til 3300 meters høyde. Det var en fin kjøretur gjennom flott landskap og det må være en fantastisk utsikt på dager med fint vær, hvis det noen gang er helt klart her oppe.

På forsøk nummer to kom vi oss til Turrialba. Vi møtte igjen Stevie og Tree fra Sprinterlife på Hotel Interamericana, og det var særdeles hyggelig gjensyn. Sist vi møttes var i Antigua i Guatemala.



Parkeringsplassen på utsiden av Hotellet så nå ut som en “overland travel” camp. Bortsett fra en politimann som kom til fots, to politimenn på motorsykkel, og to til i en politibil, som alle kom for å sende noen alkoholikere i området hjem ved midnatt, hadde vi en stille og fredelig natt i teltet. Neste morgen forlot vi Sprinterlife og satte kursen mot Karibien. Stivie og Tree satte kursen tilbake til hovedstaden San Jose for å nå et fly til Mexico der de skulle treffe familie. Hørtes jo litt kjent ut... Uansett.



Til nærmere vi kom kysten og Puerto Limon, til flere bananplantasjer og containere så vi langs veien. Så det er altså her Chiquita banene hos Rimi kommer fra.

I Punta Uva fant vi den perfekte stranden, og ved Resturante EL Arrecife kunne vi campe helt nede på stranden. Vårt planlagte opphold på en natt ble til tre. Legger inn noen bilder for å vise hvorfor det noen ganger er vanskelig å komme seg videre på en tur som denne. Det føltes som om vi kunne bli på denne stranden for alltid, men så var det drømmen om å kjøre fra Alaska til Argentina da…..







Neste stopp på veien til Argentina er Panama

E&M

[Globetrotter]

Og skulle noen finne på å krysse grensen mellom Costa Rica og Panama i egen bil i nærmeste framtid, så er dette hvordan det går for seg:

Grenseinfo på unURBAN: http://blog.unurban.no/#category7.

E&M

[Globetrotter]

I Canada hadde vi problem med en bremseslange som lakk, men nå og da fyllte vi på med litt bremseveske og det var ikke for galt. Plutselig stoppet lekasjen og vi sa til oss selv at vi måtte fikse bremseslangen en dagene.



Når vi kjørte på disse bratte veiene samtidig som vi pushet det litt fordi vi ville rekke frem til Boquete før solnedgang begynte bremselampen å lyse. Vi fylte på med bremseveske, men oppdaget at det var en mye større lekasje enn forventet. De siste 30 km til Boquete ble kjørt i sneglefart, og vi kom frem uten uhell. Nå måtte vi finne en ny bremseslange før vi kunne kjøre videre. Utfordringen med vår bremseslange er at den er lenger enn orginalt på grunn av at bilen er hevet 5 tommer og en ny må spesiallages etter mål.



Verten vår hos Pension Topas anbefalte oss en garasje, og vi tok en tur over for å snakke med mekanikeren. Han hadde ikke delene vi trengte, men han anbefalte oss en butikk hvor han mente at vi kunne få lage delen. Dessvere viste det seg at butikken ikke hadde delene vi trengte. Tilbake hos mekanikeren ble løsningen han kunne kjøre til David (et by ca 40 km unna) mot at vi betalte for bensin. Han skulle være tilbake i Boquete mellom klokken 14 – 15, og han ville ringe til oss hos Topas Hostel. Klokken ble 15.30 og vi hadde ikke hørt noe så vi tok en tur bortom garasjen hvor vi fant alle (bortsett fra vår mekaniker) sittende foran TV’en som viste Champions League kampen mellom Barcelona og Real Madrid. Vi ble fortalt at vår mekaniker fortsatt var i David og vi gjettet at han så kampen der før han ville komme tilbake til garasjen. Så ingen ny bremseslange på oss denne dagen.



Neste morgen var mekanikeren vår der med Barcelona capsen på hodet, og han bekreftet at han hadde en bremseslange til oss. På Patrolen er det veldig trangt og vanskelig å komme til den venstre bremseslangen, men etter hvert kom det øverste festet av. Den nye kom på og Espen var litt skeptisk fordi det gikk litt for fort. Vi kjørte ut av garasjen og testet bremsene. Den nye slangen lakk som en sil....! Tilbake inn i garasjen. Tilslutt kom den riktig på, og vi noterte oss at det muligens er bedre å gjøre ting selv om du vil være sikker på at ting blir gjort skikkelig. Etter en liten test-kjøretur i dalen kom vi til at bremsene var ok.

En av våre grunner til å være i Boquete var at vi hadde lest at det skulle være mulig å kjøre opp til Vulcan Barú som er det høyeste punktet i Panama med 3474 meter. Vi hadde også hørt at veien skulle være temmelig røff, og vår vert sa at kun Unimog med portal akslinger kunne kjøre opp. Det var verdt et forsøk tenkte vi. Vulcan Barú er i en Nasjonal Park og informasjonen ved Ranger stasjonen fortalte oss at det var 13, 5 km opp til toppen.



Første lillle stykket var grei grusvei, men den ble røffere og røffere med store steiner og lite rom for å kjøre rundt de siden veien hadde gravd seg godt ned i terenget.





Nå og da stoppet vi for å gå litt videre og rundt svinger for å se om det var verdt å fortsette. Etter 4, 5 km stoppet vi for en nærmere vurdering. På grunn av bremseslangen hadde vi startet seint og vi innså at vi sannsynligvis ikke ville nå toppen før det ble mørkt, samtidig kom mørke skyer snikende inn dalen. De 4, 5 kilometerene hadde tatt oss to timer og veien ble stadig dårligere. Espen lurte også litt på bremsene, og om det fremdeles kunne være litt luft i systemet. Vi bestemte oss for å snu.



På veien ned startet regnet og vi kunne høre tordenvær oppe rundt toppen, og vi var egentlig rimelig glade for at vi ikke skulle campe der oppe den natten. Neste gang.....

Etter nok en natt i Boquete var vi på vei til Panama City og starten av prosessen for å få skipet bilen fra Panama til Columbia.

E&M