Globetrotter's unURBAN Project

[Jorda Rundt]

Flott å se dere treffer koslige mennesker.
Verden er liten, spent på hvem og hva jeg treffer.
Kos dere masse.
Nå er jeg snart i goo mudus.
Smiler.

[Globetrotter]

Se her, ja!
Verdenskart og greier!
Og april (mener jeg aa huske at avreise var?) naermer seg med stormskritt!
Riktig god tur! Og kjoer pent...

E&M

[Globetrotter]

Flyet var i rute, og slekta kom seg velberget igjennom horden av taxisjåfører som trengte seg sammen ved utgangen for å kapre kunder. En liten rød Dodge (med noen mistenkelige “Kia” logoer her og der...) ble hentet ut fra Hertz over gaten, og vi la i vei mot første camping. Flyet landet ikke før klokken 19, så det var allerede kveld og mørkt når vi svingte inn på plassen hos Acamaya Reef like sør for Cancun. Lillebror med frue og to små ble plassert i en cabaña (“campinghytte”), far i takteltet, og undertegnede med co-pilot slo opp fjellteltet nede på stranden.

Morgenen etter var det stor stas å kunne rusle fra sengen og 30 meter ned på stranda for et bad i noe hyggeligere temperaturer enn hjemme i Norge. La inn en ekstra liggedag for aklimatiseringens skyld, før vi satte kursen sørover mot huset vi hadde leid over internett noen uker i forveien. Spennende!

Veien fra Cancun og sørover er ganske så kjedelig. Heldigvis fikk vi lagt inn et par “spenningsmomenter”, som at brutter’n ble stoppet av et par motorsykkelpolitimenn som hevdet at han hadde kjørt på rødt og ville beholde sertifikatet hans minst til dagen etter, samt punktering på leiebilen midt i ingenting litt lengre sør. Patrolen lå først, og vi så hva som var på ferde i speilet. Vrengte over til siden og jogget tilbake for å prøve å forklare politiet at dollars ikke kom på tale. De gav seg etter en stund. Virker egentlig ikke som de er spesielt intereserte i å gi folk en “ordentlig” bot, da dette virker som mer jobb for dem. Bra. Så om noen drar på ferie til Cancun/Mexico og blir stoppet av politiet for noe tull, ha allverdens tid og ikke forstå ett ord spansk! Punktering lappes på direkten med medbrakt un-urbant dekk-rep-sett, og med Warn SPI kompressor fyller vi et vanlig bildekk på et blunk.



I Mahahual, nesten nede ved grensen til Belize, nærmet vi oss stedet vi skulle tilbringe de neste 10 dagene. Litt nervøse for hva vi kom til å finne, jobbet vi oss sørover langs kysten. Det så lovende ut. Og vi traff blink! “Casa del cielo de las estrellas” (stjernehimmelhuset) var fantastisk!









Tok et par turer inn til Mahahual by (ca 8 km) for forsyninger og et par restaurant besøk. En av de siste dagne fikk vi også med oss stedets Carneval. Skikkelig liv!



Selv om det var på gensen til trist å forlate Mahahual etter de tilmålte dagene på stranden, ble det fort glemt når nye opplevelser tikket inn. I Bacalar besøkte vi et spansk fort fra syttenhundre-tallet som ble bygget for å beskytte byen mot pirater. II gamle dager hadde det vært mulig å seile helt inn til byen, men i senere tid har stormer lukket lagunen slik at det nå er krystallklart turkis ferskvann!



Fra Bacalar gikk ferden nordover til Tulum og mer strender. Campet på Mariachi Beach, nå med lillebror og frue i takteltet, to små bak i Patrolen med myggnetting over bakdøren (og annex’et på plass), far i et ett telt på stranden og vi i ett annet. Det er faktisk mulig å campe 7 stykker ut av en Nissan Patrol! (dog er det litt pes å holde styr på hvor alle tingene er ettersom alt må skyfles litt rundt… ).





Overlander's lunch

Alex, vår nevø på 8, hadde blinket seg ut mayaruinen Chichen Itza, og etter å ha blitt ordentlig solbrente i Tulum la vi ivei nordover. På veien ble det stopp ved en cenote for litt bading. Litt spesielt å klatre ned og inn i en hule for så å hoppe uti et “badehull”. Stilig. Skal prøve å hoste opp et bilde etter hvert.

Chichen Itza har flotte ruiner, og er en av de finest restaurerte ruinområdene. Dessverre er det også den som ligger nærmest Cancun, og den har derfor ett utrolig turistpress (og turistpris…).





Først i køen!

Siste natten før folket skulle hjem var vi tilbake i Cancun. Her var det full omorganisering av bagasje, og det var heldigvis plass til litt ekstra turutstyr som kunne sendes hjem fra Patrolen.



Flyet skulle ikke gå før klokken 2030, og vi benyttet sjangsen til en båttur ut på Isla de Mujeres for noen siste timer på stranden (um... ikke for oss da...).



Utrolig bra med besøk når man er på langtur. Har jo blitt noen måneder siden sist vi så familie og venner hjemmefra. Ble jammen stille i camp når folket hadde reist.

Og nå er det full fart retning sør!

E&M

[colormax]

Helt utrolig hvordan dere klarer nyte livet og kose dere hele tiden, tror vi har myyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyye å lære av dere, god tur videre , vi henger ivrig med her oppe i nord.

[Globetrotter]

Takk, takk! Vi prøver så godt vi kan

Tror dette er den beste investeringen vi noensinne har gjort, så vi anbefaler absolutt å straks begynne å sette av noen kr til langtur. Langs veien kryr det av tyskere, franskmenn og Sveitsere, men vi har ikke sett en eneste scandinavisk registrert bil. Vi pleier å spørre andre reisende om det samme, men alltid med negativt svar. Sært. Sveits har ikke så mange flere mennesker enn i Norge, så vi synes egentlig at det er litt rart... Skulle jo tro at Scandinavene hadde like god råd som folk lengre sør???

Vel, vel! Stay tuned, vi er nå på full fart sørover og har klokket inn fem land på en god uke.

E&M

[Globetrotter]

Etter å hatt familien på besøk i tre uker på Yucatan var det på tide å sette kursen sørover igjen. Nok av slaraffenlivet på stranden for denne gang, og du verden hvor godt det hadde vært. Søndag startet vi kjøringen sørover fra Cancun. Vi stoppet for en siste sen lunsj tidlig middag hos El Camello. Lurer virkelig på hvem som kom opp med navnet El Camello for en fiskeresturant i Tulum, Mexico.



Det er en virkelig populær resturant for lokale og turister, og vi måtte 15 minutter i kø for å få et bord. Men det var verdt det for en god fiskemiddag til 38 nok per pers. Vårt siste stop og camp før grensen var Laguna Azul i nord enden av Laguna Bacalar og ca 70 km fra grensen.

Siden vi allerede hadde spist middag tenkte vi at en øl i baren kunne være bra før vi tok en tidlig kveld. Med hyggelig selskap og spennende diskusjoner ble en øl til to, tre og fire og klokken ble 01.30 før takteltet ble slått opp. Dermed ble den tidlige starten utsatt med et par timer. Etter å ha fyllt opp propanflaska og bilen full av diesel var vi på grensen kl 11.00.



Første stopp på gensen var å sjekke ut hos det meksikanske immigrasjonskontoret som var det lille huset helt til høyre i bildet. Ingen problemer. Da var neste steg å kjøre gjennom porten og parkere på venstre side og gå tilbake inn i bygningen til Banjercito for å kansellere vår biltillatelse for Mexico. En mann ble med Espen tilbake i bilen og fjernet klistremerket vi har hatt i frontruta på vår tur gjennom Mexico. Han kikket også på bilens VIN nummer for å se om vi hadde riktig bil med oss ut av landet, og det hadde vi. Dermed var alt i orden og vi kunne forlate Mexico for denne gang.



Tilbake i bilen kjørte vi over bruen over elven Rio Hondo som skiller Mexico og Belize. På den andre siden av broen kjørte vi til høyre på utsiden av den tollfrie sonen mellom de to landene. Sikkert bra shopping, men vi kom ikke på noe vi skulle ha...



Når vi kom opp til Belize grensen parkerte vi på en godt markert parkering til venstre og gikk over til den hvite bygningen, også på venstre. Inngang "nr 2". Immigrasjon og turistvisum var ingen problem og deretter var det å stemple bilen inn i Belize, og det bød heller ikke på noen problemer. Kun sjåføren har lov til å sitte i bilen når den kjøres over grensen. Passasjerer må gå og så vente på den andre siden. Espen kjørte, men ble stoppet på gensen fordi vi ikke hadde fått sprayet bilen for innsekter og annet som er farlig fra Mexico. Dermed ble det en u-sving på grensen og tilbake til spray huset som vi hadde oversett. Etter spraying var det en avgift på 5 USD som måtte betales, og kun noen få minutter forsinkt krysset vi grensen til Belize. For å få lov til å kjøre på veiene i Belize må man kjøpe en lokal ansvarsforsikring. Et par hundre meter fra grensen lå forsikringskontoret og vi kjøpte minimumsforsikring for en uke til 14 USD.

Dermed skulle alt være i orden for oss å kjøre i Belize igjen selv om det kun ville være for noen timer.



unURBAN lunsj langs veien i Belize.... (for ordens skyld er dette ved siden av hovedveien. ellers asfaltert.)

E&M

[Globetrotter]

Denne gangen ønsket vi kun å kjøre gjennom Belize og det tok oss kun fire timer, men på grunn av vår sene start den morgenen ble det en overnatting rett før grensen til Guatamala. Vi campet på et veldig hyggelig sted som het Trek Shop i San José Succotz, like vest for San Ignacio.



I løpet av natten hadde vi et temmelig kraftig regnbyge og teltet ble temmelig vått. Siden det ikke er noe særlig smart å pakke sammen et vått taktelt som vil tilbringe en hel dag på taket av bilen i 28 grader, var det godt å kunne sove litt lenger den morgenen. Når vi sto opp var teltet helt tørt og vi begge uthvilte.



Når vi kom til Belize grensen parkerte vi på høyre side og gikk inn i bygningen rett frem. Først måtte vi betale 30 BZ (90 nok) i exit avgift per person. Når vi tidligere reiste nord fra Belize til Mexico måtte vi betale 37,50 BZ i exit avgift per pers, men jeg forsto ikke hvorfor avgiften ikke var den samme nå. Med kvitering for betaling i hånden gikk vi til immigrasjonen og ble stemplet ut av Belize. Espen gikk videre inn i bygget til tollavdeligen for å kanselere biltillatelsen. I løpet av noen minutter var alt i orden og vi kjørte ut av Belize.



Når vi krysset inn til Guatemala kjørte vi gjennom “tunnellen” på venstre side som var spraying av bilen for alt som er dårlig i Belize og som setter seg på bilen. Vi kan egentilg ikke forstå at det lille de sprayer på har noen funksjon i det hele tatt. Rett etter sprayingen på høyre side var det et kontor hvor vi måtte betale 18 Q (13,50 nok) for jobben.



Deretter parkerte vi utenfor bygget for immigrasjon og toll (venstre side av veien etter fumigation tunnellen). Inne i bygget er det en lang skranke der immigrasjon er på høyre side og toll på venstre side. Først stop var immigrasjon og mannen stemplet oss inn i Guatemala. I det han skullle til å gi oss passene tilbake fortalte han oss at det kostet 20 Q per pers å få turist visumet. Vi pekte på immigrasjons damen som satt lenger nede og fortalte ham at sist vi kom igjennom her fortalte hun oss at det ikke kostet noe for turistvisumene i Guatemala. Uten å si noe mer gav han oss passene våre tilbake. What the f…..!!! Lurer på hvor mye penger de “stjeler” fra turister og putter i sin egen lomme hver dag. Det finnes verken inngangs- eller exitavgifter i Guatemala har vi etter hvert lært.

Siste stopp på denne dagens grensekryssing var toll i Guatemala for å få igjen våre orginale biltillatelse-papirer som de beholdt når vi forlot Guatemala sist. Orginalen ble funnet med en gang og vi måtte ikke betale noen avgifter for det heller. Utrolig. Fint at det det fortsatt finnes noen ærlige mennesker.



Tilbake i bilen ble våre papirer sjekket før bommen ble løftet og vi nok en gang kjørte på guatemalsk vei. Etter 135 meter på denne veien kjørte vi over en bru og på andre siden av bruen måtte vi betale en avgift på 50 Q (37,50 nok) for å passere. Vi har hørt om andre turister som har førsøkt så hardt å argumentere seg ut av denne avgiften, fordi de har ikke sett noen lokale betale, at politiet har blitt tilkallt. Så siden vi allerede visste at ikke denne kunne argumenteres bort, betalte tollen slik at vi kunne kjøre noen flere meter på gatumalsk vei. Vi håpet å krysse over til Honduras allerede neste dag.



Skulle vel stoppet her for begge deler, men vi hadde så god fart...

E&M

[Globetrotter]

Det var ikke mye tid vi hadde tillatt oss selv denne gangen i Guatemala. Første stopp var et shopping senter på utsiden av Flores får å ta ut noen Quetzales (guatemalske penger) og vi spiste lunsj på parkeringsplassen. For natten stoppet vi i Poptún hos gjestehuset Finca Ixobel som vi hadde fått anbefalt av flere andre reisende.



Ettermiddagen ble tilbrakt med å spise kanelboller og planlegge reiseruten vår i Honduras i en hengekøye. Til middag flottet vi oss med å spise av deres alt-du-kan-spise buffet til 65 Q (49 nok)per pers. Middagen var veldig god og vel verdt pengene. På langbordet ble vi sittende å snakke med en amerikansk dame på 76 år som var ute å reiste aleine. Hver vinter de siste 15-16 årene hadde hun vært ute å reist noen månder i Mexico og Guatemala. Håper vi fortsatt kan reise når vi blir like gammel som henne.



Neste morgen sa vi farvell til Finca Ixobel og denne karen. Det så ut som han ønsket seg ut av buret sitt og kanskje fly den veien vi skulle. Kjøreturen fortsatte sørover på Peten og vi krysset over broen ved Rio Dulce.



Det var et utrolig frodig og grønt landskap å kjøre i, men dette forandret seg jo lenger inn i landet vi kjørte hvor det ble varmere og tørrere.

Når vi kom til El Florido grensestasjonen klokken 16.00 var grensen temmelig full av lastbiler som sto parkert overalt og på kryss og tvers. Det så ut til at noen hadde vært der temmelig lenge siden de hadde satt opp hengekøyene sine under lastebilen og lå der i skyggen og slappet av.



Som normalt var vårt første stopp immigrasjon for å få exit stempel i passet. Vi kjørte helt frem til kontoret og parkerte på en parkeringsplass på høyre side av veien. Både immigrasjon og toll ligger på venstre side. Immigrasjons offiseren ønsket 10 Q per pers for å stemple oss ut av landet, men når vi fortalte at vi allerede hadde betalt for turistvisumene gav han passene tilbake til oss uten avgift.



Neste stopp var tollen for å få bilen ut av Guatamala. Vi ble selv bedt om å hente klistremerket fra frontruta, og han tok papirene våre og stemplet dem. Med alle papirer i orden ble våre siste Quezales ble vekslet til Honduras Lempiras (reisetips: husk å sjekke kurser på nett før grensen...).





Etter en kort kjøretur på fortauet kom vi oss forbi noen lastebiler og fikk parkert foran det nye kontorbygget på Honduras side av grensen. Vi var de eneste i hallen til immigrasjonen, og selv immigrasjons offiseren kom et minutt etter oss. Etter å ha fyllt ut papiret for turistvisumet ble en gul kopi stemplet inn i passet vårt, og vi måtte betale 3 USD per pers.

Immigrasjons-offiseren viste oss veien til tollkontoret siden det ikke hadde fått et skilt ennå. Bygget var splitter nytt og hadde åpnet kun et par dager før vi skulle krysse. Inne på tollkontoret var det ingen, og det tok lang tid før noen kom inn døren. De virket nesten litt stresset på gunn av alle lastebilene og jobben som fulgte med dem. En kar hadde heldigvis litt tid til oss, og forklarte hva de trengte av papirer og kopier.

Tollen i Honduras krever en del kopier av diverse papirer og vi hadde disse omtrent klare. Det som krevdes var tre kopier av vognkortet, tre kopier av Espens pass og tre kopier av biltillatelsen fra Guatemala som vi hadde kansellert??? Når han i tillegg spurte om tre kopier av Espens førerkort og vi kun hadde en kopi var det ok. Lurer på hva de gjør med alle papirene de samler inn. Etter at alt papirarbeidet var gjort og vi hadde betalt avgiften på 35 USD hadde vi Honduras' bil tillatelse i hånden og kunne krysse grensen.



Dette var vår siste grensekryssing for noen dager, så i neste post surrer vi rundt i Honduras!

E&M

[Globetrotter]

Tid er en snodig greie. Nå har vi sannsynligvis så mye tid som vi noen gang kommer til å få i våre liv, men vi føler fortsatt at vi ikke har nok tid… På en tur som dette er det så mye å se og gjøre, og så mange steder som vi sansynligvis aldri kommer tilbake til, at det er vanskelig å velge bort noe. Når man for eksempel nesten kjører forbi Grand Canyon er det vanskelig å ikke ta en liten omvei for å se den. Vi endte med å bruke litt mer tid i Nord Amerika enn beregnet. Videre undervurderte vi størrelsen på Mexico som er mye større en vi hadde trodd og et fantastisk land å reise i med utrolig mange muligheter. Dermed brukte vi også litt lenger tid i Mexico enn vi hadde tenkt i utgangspunktet. For skipingen av bil til Søramerika bør vi være i Panama seinest i midten/slutten av mai før regntiden setter inn. Den Pan-Amerikanske hovedveien går ikke hele veien gjennom Panama, men slutter i byen Yaviza i provinsen Darian før den starter opp igjen i Columbia 150 km unna. Derfor skiper man alltid bilene rundt dette strekket og til Columbia, Venezuela, Ecuador eller Peru. Ettersom vi nå nårmer oss mai med stormskritt valgte vi derfor å hoppe over El Salvador og å kun benytte noen dager på å kjøre gjennom Honduras.



Etter å ha krysset grensen til mellom Guatemala og Honduras på El Florido grensekryssingen var første stopp Maya ruinene i Copán noen kilometer unna. Copán hadde sin storhetstid i 7-800 e.Kr. og på det meste bodde det 20,000 mennesker i byen. Sammenlignet med de andre Maya ruinene vi har vært i har Copán utrolig mange hieroglyfer og steinutskjæringer.



Som denne skulpturen som er hugget ut av en stein og er utstilt i museet. Mayane bygget ofte nye templer over allerede eksisterende templer etter som århundrende gikk og arkelologer har gravd til sammen ca 4 kilometer med tunneler under ruinenen for å utforske dette. Under en pyramide fant arkeologene et inntakt tempel som var full av utsmykkinger og det ble laget en kopi i fullstørrelse som man nå kan se i museet.



De fleste av tunnelene har blitt stengt for besøkene av sikkerhetsgrunner, men det er et par korte man kan komme inn og kikke i. Avgiften til tunnelene på 15 USD kom i tillegg til inngangsbilletten på 15 USD til ruinene og 7 USD for museet, vi droppet tunnelene da vi syntes besøket i Copán begynnte å bli litt dyrt.



Hieroglyf trappen med 63 trappetrinn der alle steiene i trappetrinnene er dekket av hieroglyfer og forteller en historie er helt utrolig. Når ruinene ble “oppdaget” var kun de 15 nederste trinnene intakte og resten av trappen ble satt sammen av arkeologer og derfor er ikke hele historien lenger komplett og lesbar. Foran trappen står en statue av den femtende herskeren, han som sto bak byggingen, og bak han er det statuer av de tidligere herskerene, den fjordende, tolvte, ellevte, tiende….osv. En turist ved siden av meg spurte guieden sin hvorfor det kun var et hull der den trettende herskeren skulle være. Guiden forklarte at skulpturen av nummer tretten sammen med andre skulpturere fra Copán var i blitt “donert” til et Museeum i USA på 1980-tallet mot litt penger. Det er trist å se det utrolige byggverket med et hull der den manglenede skulpturen skulle stå. Vi “rike” vestlige reisende kan ha mulighet til å se denne skulpturen hvis vi virkelig ønsker det i USA, men folk i Honduras vil aldri ha mulighet til å se den.

Fra Copán kjørte vi 140 km sørøst til Gracias. På denne strekningen kjørte vi gjennom fem politi-skjekkpunkter, tre vinket oss bare forbi, en spurte hvor vi skulle og en ville se papirene våre. Vi hadde ingen problemer i sjekkpunktene og alle var vennlige.



Fremme i Gracias fant vi et sted å campe og benyttet ettermiddagen til å rusle rundt i byen.



Når vi forlot byen neste dag svingte innom noen varmekilder hvor vi lå til bløt i en time, det var utrolig godt etter mange dager i bilsetet. Veien videre tok oss gjennom små landsbyer i høylandet, og Patrolen fikk endelig litt grus under dekkene igjen.



Når vi kommer inn i et nytt land kikket vi alltid etter ting som skiller det nye landet fra det vi forlot. I Honduras bruker menn cowboy hatter oftere enn i Guatemala, husene har takstein i stedet for bølgeblikk tak og folk går med hunder i bånd. Siden vi krysset grensen fra USA inn i Mexico kan jeg ikke huske å ha sett noen gå med hund i bånd, tror det kun er noe vi gjør i vesten. Når vi snakket med noen US Peace Corps arbeidere som hadde bodd i Honduras i et år spurte vi om det var en lov i Honduras angående båndtvang. De hadde ikke hørt om en lov som dette og hadde ikke observert at folk gikk med hunder i bånd. Går ut i fra at vi hadde kjørt gjennom en litt merkelig del av landet. Når vi kjører på veiene i Sentral Amerika ser man hver dag unger og voksene som bærer tunge lass med ved på ryggen eller hodet. Fra husene kan vi røyk komme opp av piper, eller hvis de ikke har piper, gjennom veggen eller taket. Går ut i fra at de ikke fyrer med ved fordi de fryser siden tempraturen ofte er + 30 grader, men fordet at mat fortsatt kokes på åpen ild.



Støm, hvis husene i det hele tatt har støm, og propan, er dyrere å bruke enn veden som de henter fra skogen i nærheten av hjemme sine. Uansett er det litt merkelig å se mennesker koke mat på åpen ild og i neste sekund snu seg rundt å snakke i mobiltelefon.



Etter en lang dag med kjøring kom vi frem til Peña Blanca ved Lago Yojoa hvor vi forsøkte å finne veien til D&D Brew, et gjestehus som vi hadde blitt anbefalt. På vår andre tur gjennom sentrum så vi en kjent bil som vi først hadde sett i Yukon, Canada også igjen i Mexico, det var Alex and Monica fra Sveits. De er også på vei til Argentina, men denne ettermiddagen var de også på leiting etter veien til D&D. Vi fant frem og campet to netter på deres parkeringsplass. Dagen ble benyttet til “kontorarbeid” med lesing av mail, en tur i banken og skriving av blogg. Om kvelden følte vi at vi hadde fortjent et par øl fra D&D mikrobryggeri, etter å ha forsøkt bringbær øl falt valget på porter. Siden ølet blir brygget på stedet blir alt vannet på eiendommen filtrert og for første gang siden USA kunne vi drikke springvannet. Hjemme i Norge tar vi det for gitt at vi skal kunne drikke vannet i springen, vi skyller til og med toalettet med drikkevann… På denne turen ser vi at mange mennesker er avhengig av å kjøpe drikkevann og noen steder kommer en lastebil med vanntank rundt og fyller opp med vaskevann i folks tanker.

Når vi bodde hos D&D hørte vi at det fortiden var en lærerstreik i Honduras og at de streikende stengte veiene inn og ut av Teguciagalpa (hovedstaden) som vi måtte kjøre gjennom for å komme til neste grensekryssing.



Heldigvis for oss oveholdt de streikende helgen og vi kunne kjøre gjennom byen uten hindringer en søndag. Vi overnattet i en av de siste byene før grensen og neste morgen var vi klar for å krysse grensen til Nicaragua ved Las Manos grensestasjon. Når vi kom til grensen var det tett i tett med parkerte lastebiler langs veien, men vi hadde ingen problemer med å komme oss gjennom. Mens Espen ordnet med middlertidig import av bilen snakket jeg med en av pengevekslerene som alltid henger rundt ved grensepasseringene (en god ting med EU og Euroen er at vi nå slipper alle de ulike myntenhetene i Europa). Jeg spurte ham om det var vanlig med så mange lastebiler på grensen og det var det. Han fortalte at for å krysse fra Honduras til Nicaragua tar det en dag for å ordne alle papirene, og fra Nicaragua til Honduras tar det tre dager… Derfor burde vi vel ikke klage når både den norske og den sveitsiske bilen var klar til å passere grensen etter 1 time og 45 minutter.

Da er det på tide og utforske et nytt land og vi skal se om vi kan legge merke til noen forskjeller mellom Honduras og Nicaragua.

[Globetrotter]

Og forresten...

Vi har knotet sammen vår første video edit, og tenkte jeg skulle legge den her.Om jeg får linken til å funke...



...noen som vet om jeg kan "embed' e" en youtube video her?

E&M

[colormax]

Kjempe film , her tror jeg det kan bli mange fine film snutter fremover
En ting dere bør tenke litt på , spes med den L/R bilen , og det er trekking i revers, det er en av de sikrest måtene å knekke gir eller karang på
Patrolen tåler mye mer av det , men anbefaller dere ungå det mest mulig. bare ett tips
Lurer også litt på dekka er du fornøyd med de, er litt spent på det.
God tur videre vi føller spent med .

[Globetrotter]

[Globetrotter]

For dem som er interessert har vi postet en blogg om Honduras-Nicaragua grensekryssingen på http://iloapp.unurban.no/blog/blog?Home&post=71

E&M

[colormax]

Vedrørende spørsmålet dit, jeg ser det sån att dere gjør en kjempejobb som dere gjør ved å dele denne turen med oss. så jeg ser ingen problemer med spørsmålet dit. kjør på
Funksjonsmessige har jeg ikke mye greie på men prøver sjekke det.

[Tormod]

Moro med film, kjør på med mer Ser skikkelig ålreit ut å være i varmere strøk. Patrolen fungerer fortsatt uten problemer??