Globetrotter's unURBAN Project

[Globetrotter]

Endelig, etter syv uker med venting i Argentina og Norge møttes vi igjen i Port Elizabeth i Sør Afrika. Port Elizabeth ligger på solskinnskysten har vi lest i guidebøkene, men vi begynnte å tvile når første dagen bød på 13 grader og øsende regn.



Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle tilbringe min første dag i Afrika innendørs foran peisen. Men, alt i alt var ikke sofaen foran peisen det værste stedet å planlegge reiseruten vår for de neste ukene.



Hjemme er det å kjøpe mat passe greit fordi en alltid vet hvor den nærmeste butikken er. En vet til og med hvor varene er plassert i hyllen. Når en ankommer et nytt sted må en først finne butikken. Etter å ha fått en veibeskrivelse av hostelpersonalet la vi i vei med ryggsekkene på ryggen, siden vi for tiden ikke har bil… Sammenlignet med å ankomme Sentral Amerika uten å snakke mange ordene spansk er det enklere her i Sør Afrika hvor englesk er hovedspråket. Når vi finner en butikk pleier vi å gå opp og ned alle hylleradene for å finne alt vi trenger. Vi vet jo ikke hvordan pakningene ser ut eller hvor de er i butikken. To timer etter at matekspedisjonen startet er vi tilbake på hostelet med fulle sekker. Når vi pakker ut ser vi at appelsinjuicen, som vi tydligvis ikke hadde sett godt nok på, er litt mer spennende enn vi hadde tenkt. Selv ikke produsenten vet helt hva de har puttet i den, men de tror det må være eple eller pære i tillegg til appelsin.



Når regnet har stoppet, solen skinner og tempraturen har kommet seg opp til 20 grader, ser vi at Port Elizabeth har en temmelig fin strand. Hvis en ikke ønsker å sitte i sanden er det nok av barer og resturanter langs stranden hvor en kan nyte havutsikten.



En ettermiddag treffer vi Mandy og Christian på en av disse resturantene. Christian er noe så uvanlig som en norsk overlander, den første vi har truffet på våre to år på veien!!! Andre overlandere har også fortalt oss at vi er de første norske de noen gang har truffet på veien. Derfor måtte et møte med Mandy og Christian feires, og de tre flaskene med vin var en god start på vår vinsmaking i Sør Afrika.

Ellers har dagene her gått med til “kontorarbeide”. Espen har gjort ferdig de nye websidene våre, vi har planlagt litt mer på reise ruten, hvilke kart skal vi bruke, og kikket utover havet etter skipet fra Sør Amerika.

Nå skal det bli godt å få tilbake bilen og starte turen i Afrika. Det er alt for mye spennede å se her til å kunne sitte rolig i Port Elizabeth og vente.

Malin

[Globetrotter]

Vi jobber litt med info-siden vår om dagen:
http://www.unurban.no/infopage.html

Siste oppdateringer er, sent men godt, våre camping-koordinater for Søramerika:
http://iloapp.unurban.no/blog/info?Home&post=1



og selvfølgelig våre notater fra skiping av Patrol fra Søramerika til Afrika:
http://iloapp.unurban.no/blog/blog?Home&post=128



Mer snart!

E&M

[Globetrotter]

Etter vi hentet Patrolen ut av havnen i Port Elizabeth tok det oss en ettermiddag å bli delevis organisert igjen. På grunn av at vi skipet bilen et med roro skip der bilen ikke er låst under overfarten hadde Espen fjernet alle “løse” (og dyre) deler fra kupeen. Under overfarten ble disse låst inn bak i lasterommet på bilen. Det tok noen timer å få på plass kjøleskap, forsterker, inverter, brannslukkingsapparat, ekstra batterier, vannfilter, vannpumpe og alt annet som vi har tilgjengelig i kupeen. Alt kom på plass og vi var klare for et liv på veien igjen.

Første stopp var Addo Elephant National Park 65 km nord for Port Elizabeth. På begynnelsen av 1900-tallet vokste jordbruket i Addo området og det oppsto problemer mellom bøndene og villdyrene i området. Elefantene ødla avlingene og var også en konkurrent om vann resussene. Dette kombinert med etterspørselen etter elefenben førte til stor jakt på elefanter. En mann fikk en kontrakt fra regeringen til å jakte og mellom 1919 og 1920 drepte han 114 elefanter. I 1931 ble et reservat som var opprettet for å beskytte de siste 11 elefantene i Addo opphevet til å bli Nasjonal Park. Fra de første 5000 hektarene har parken vokst til i dag å omfatte 165 000 hektar og nå er det mer enn 500 elefanter i Parken. Andere dyr som tidligere levde naturlig i Addo har blitt reintrodusert og i 2003 ble hyener og løver reintrodusert.



Når en kjører inn i Addo Elephant National Park for å se etter de største landpattedyr i Afrika er det artig å lese skiltene som forteller oss at vi må vike for “dung beetles”. Skiltene er der for å minne oss på å se etter de 5 cm store billene som krysser veien når vi egentlig holder utkikk etter et flere tonn stort og tungt dyr.
Det var utrolig stilig å se de første elefantene på utsiden av Patrolen vår. Når vi sitter inne i bilen er det akkurat som om vi ikke eksisterer for dem (de er vel egentlig så vant til å se biler at de ikke bryr seg lenger). For en nordmann er det nesten litt uvirkelig å slå av bilen og sitter der i stillhet og høre på elefanter som spiser gress. Utrolig stille og fredlig, men de kan også lage lyd. Addo Parken har temmelig mye høye busker noen ganger kan det være vanskelig å skimte dyrene som kun står et par meter fra veien. Et sted når jeg kom kjørende så jeg plutselig en elefant som sto på venstre side av veien rett på utsiden av mitt åpne bilvindu. Når jeg stoppet bilen for å kikke nærmere kom den med et utrolig høyt trompetstøt, og jeg skvatt i taket (til Espens store fornøyelse). Det jeg ikke hadde sett var at dette var en yngre elefant og vi og Patrolen sto i mellom den og moren på den andre siden av veien. Med en så tydlig opprørt elefant tok det ikke mange sekundene før Patrolen var i bevegelse igjen.
I løpet av den første dagen i Parken så vi også mange andre dyr og her er bilde av noen av dem.











Vår første natt i taktelt i Afrika ble tilbrakt på hovedcampen til Addo parken, og vi hadde en veldig god natts søvn. Neste morgen var det Espens bursdag, og vi startet med en god frokost før vi var klare for nok en dag i Parken. Når vi startet å kjøre var det utrolig stille og vi så nesten ingen dyr, kun noen strutser og hjortedyr. Etter hvert så vi masse greiner og ødelagte busker på veien. Litt videre kom vi nærme et vannhull, og vi så elefanter; to, tre, fire, fem, seks elefanter, og når vi fikk kikket mer rundt oss var det elefanter overalt. Noen var ferdige med å drikke og var på vei vekk fra vannhullet, noen drakk og noen var på vei mot vannhullet. Jeg måtte førsøke å telle dem og jeg kom til 78, men det var vanskelig å se alle fordi noen sto i store grupper. Det må ha vært mellom 80 og 100 elefanter i området rundt vannhullet. Bilen ble slått av og vi bare satt der å så på alle elefantene rundt oss.





Etter en time hos alle elefantene hadde vi kun kjørt noen hundre meter når vi så et kadaver. Hyenene eller løvene hadde hatt et måltid tidligere på dagen og nå lå kun kadaveret igjen. En svart rygget sjakal sirklet seg sake inn for å sikre seg en bit av det som var igjen. Av skinnet som var igjen på det ene beinet kunne vi se at det hadde vært en liten baby elefant. Det er trist å tenkt på at en elefantunge hadde blitt drept her kun noen timer tidligere, men alle dyrene trenger jo mat, og dette er vel en del av livssirkelen i naturen.



Ut over dagen så vi mange elefanter, zebraer, vortesvin, fulger, skilpadde, bøfler og ulike hjorter, men vi hadde fortsatt ikke sett et glimt av en løve. På ettermiddagen møtte vi en bil i et kryss som stoppet oss for å fortelle at de hadde sett to unge hanløver litt lenger opp i veien for en halv time siden. Vi kjørte til det området de hadde beskrevet, men vi så ikke noe til løvene. Vi kjørte en annen løype rundt i parken, men fortsatt ingen løver. Tilslutt var det på det på tide å kjøre mot porten og utgangen til parken som stenger kl 18.00. På vei mot utgangen ser vi plutselig de to hanløvene komme gående mot oss på veien. Vi stoppet og de kom fortsatt gående mot oss helt rolig og avslappet. Det var helt utrolig å ha disse store kattedyrene gående en meter fra bilen vår. Litt lenger borti veien gikk den ene inn i buskene langs veien og jaget ut noen hjorter som måtte ha gresset der inn. Den andre løven jaget dem videre, men han hadde ikke noen suksess i jakten fordi et par minutter etter kom han tuslende ut på veien igjen. Så forsvant de begge inn i buskene på motsatt side av veien. Vi tenkte at det måtte ha vært flere hjorter inne i buskene. Glad vi satt i bilen...





Ganske fasinerende å ha disse to enorme pusekattene ruslende en meter fra bilvinduet. En perfekt avslutning av Espens bursdag!

Malin

[stensth]

Hvis dere liker godt kjøtt, så må dere bare prøve alle forskjellige grillede kjøttbiter som man kan få i Afrika. Det er blant annet en av anledningene til at jeg åker tilbake til Afrika så mye. De er grymme kjøtt.

Dere skulle innom Namibia ikke sant? Kan tipse om et sted der du kan nyte soloppgangen ved Waterberg Plateu park. Skal bare prøve og huske det! :-/ Derfra er det ikke langt til http://www.africat.org/ der du kan komme veldig nære noen fine puser.

[stensth]

Padberg Bed & Breakfast er navnet på det stedet jeg tenkte på.

[Globetrotter]

[Globetrotter]

Mens vi fortsatt reiste i Sør Amerika fikk vi venneforespørsel på Facebook fra Luisa og Graeme. Når vi skrev på bloggen vår at vi planla å reise til Afrika etter Argentina fikk vi en invitasjon til å bo hos dem og ungene deres, Jessica og Keelan, i Plettenberg Bay. Det viste seg at de planlegger samme reise i Amerika som vi har gjort (men motsatt vei), og de planlegger å skipe Land Roveren sin nå i Juni til Argentina (http://www.a2aexpediton.com). I 2010 reiste de med Land Roveren og taktelt til Tanzania. Siden dette var fremmede som inviterte oss til å bo hos dem hadde vi tenkt at vi kanskje kunne besøke dem i en til to dager, men som dere sikkert kan tenke dere hadde vi nok å snakke om.



Plutselig hadde det gått fire dager. Patrolen vår tengte en real service før vi var klare for røffe Afrikanske veier, og Graeme hjalp oss med å undersøke ulike mekanikere og verksted. Vi fant et Nissan veksted i nabobyen, men pga at de måtte bestille inn deler og at noen helligdager kom i mellom måtte vi vente en uke. Våre særdeles gjesfrie verter inviterte oss til å fortsatt bo hos dem og det gode tilbudet kunne vi ikke takke nei til.



Her er et bilde fra en utrolig god frokost vi spiste på lørdagsmarkedet i Plett (Plettenberg Bay). Boden som solgte denne frokosten kunne dokumentere at de hadde solgt 10747 kg bacon og 129 151 egg siden de startet i 2004.

I ventetiden vår fikk Graeme til en avtale med lokalradioen der de intervjuet oss om reisen vår fra Alaska til Argentina.



Når langhelgen kom ville vertene våre vise oss litt av nærområdet, og de tok oss med på en fire dagers tur opp til Baviaanskloof. Det var et flott landskap og flott kjøretur.







På campingplassene fikk vi se at Sør-Afrikanerene er flinke på camping. Det er alle slags telt, popup-telt, telt-hengere og biler. Men det som er det viktigste når en camper her nede er braai (grilling). Ved solnedgang lå det en røyksky over campingplassen, og en utrolig god lukt spredte seg blant teltene.



Og vi kan forsikre dere om at braai maten smakte enda bedre enn den luktet. Etter braai er potjie den andre måten å koke mat på når en camper i Sør Afrika. Langs veien hadde vi sett biler som hadde spesielle potjie holdere bak på bilene sine.



Potjie er navnet på jern gryta med tre bein som man koker mat i over bålet og potjie kan også være navnet på retten man koker i gryta. Vi hadde lam-potjie en kveld, og to kvelder med braai, på vår langhelg i Baviaans. Overland gourmet mat i særklasse….

Dagen for Patrolen’s service kom, og det var på tide å takke for en utrolig gestfrihet og ønske lykke til på reisen til Jessica, Keelan, Luisa og Graeme. Vi får se om vi kan gjengjelde gjestfirheten en dag i Norge med kjøttkaker og raspeball.

Malin

[stensth]

Det er det jeg savner mest fra Afrika, alle disse gode matretter, kjött og grytene. Bruker dem "redwood" i SydAfrika også? En type ved, som er beinhard og gir god smak til maten.
Den beste gryten jeg spist, tok over 5 timer og lage over elden med blandt annet lamm oppi.

Veit ikke om borewurst finnes i SydAfrika, men den finnes i Namibia og det er en pölse dere må teste. Den får ofte til egg, bacon frukost. Men brukes også ved brai.

Hvis dere vil ta et varmt bad i Namibia, så sving innom Gross Barmen eller Ai-Ais. Varme kilder, likt som Island.

Fish River Canyon er som Grand Canyon men mindre.
Sossusvlei er også en fint sted og dra hvis man vil se de forskjellige farve nyansene i sanden.
Sceleton Coast er også fint, men der husker jeg ikke om man må ha tillatelse för og kjöre.

[Globetrotter]

Forberedelser i Sørafrika

Vi har vært litt sløve på oppdateringsfronten igjen, men ingen grunn til angst! Sørafrika er et glimrende sted for å handle seg opp forsyninger, samt å forberede seg på 30 – 40 000 kilometer kjøring på variable veier. På expeditionportal.com fikk vi for litt siden et spørsmål om hva og hvordan vi forbereder oss, så jeg tenkte dette kunne bli en liten oppdatering på hva vi har syslet med de siste par ukene bortsett fra å besøke noen venner og kjente.

Patrolen var på overtid for en service (igjen... (lite Patrol i Chile og Argentina (og enda færre med 3 liter diesel!))), og som dere kanskje husker, hadde vi en aldri så liten lekasje av diffolje ut knokkelhuset. Jeg hadde en teori om at oljeseglene hadde gått grunnet utslitte hjullager eller kingbolt lager, så jeg booket en liten overhaling på et Nissan verksted i Knysna. Dog viste det seg at lagerne holdt rimelig bra, så det var rett og slett bare en simring eller to som var utslitt. Skiftet seff hjullagerne når jeg hadde sjansen, så nå regner jeg med godt over 100 000 kilometer til på 37”! Patrolen fikk seg også nye filter og en fersk dose full syntetisk 5w40. Neste service blir muligens i Dar es Salam...



Stor takk til Jack & Co på Nissan Knysna for glimrende service!



Etter besøket på Nissan var det tid for en ny balansering av hjul. Normalt pleier jeg å få de balansert etter ca 20 000 kilometer da de slites litt forskjellig og at det kan fyke av noen vekter her og der. Vi lette og lette etter et sted som kunne balansere 37” dekk, og til slutt, etter sikkert å ha spurt på 10 steder, fikk vi napp hos disse karene. De tok seg til og med tid til å rotere dekkene på felgen for å finne den mest optimale plasseringen. Første gang vi har fått til det så langt på turen...



Sørafrika er et paradis for utrustning og forberedelser for “overlanding”/turpåhjul. Sørafrikanere er dessuten mestere i denne kunsten, og de har varehus opp, ned og i mente med utstyr. Jeg prøvde meg på å finne tak i en rimelig/custom/brukt ekstra dieseltank til Patrolen for de virkelig lange strekningene, men uten hell. Det var en tank å få tak i, men den kostet det hvite i øyet og hadde alt for lang bestillingstid. Droppet den og gikk for noen ekstra jerry-kanner. Liker overhode ikke tanken på å kjøre med fuel på taket, men jeg får vel bare svelge den kamelen for nå. De blir ikke fylt opp uten at vi vet at vi trenger det, og de blir tømt i tanken så fort vi har brent litt plass.



I ett av de store varehusene plukket vi dessuten opp litt ekstra braai-utstyr (grill på Afrikaans), og et radiatornett i tilfelle det blir gresslette kjøring i Botswana. Fikk høre at mange får problemer fordi frø fra gresset tetter rillene i radiatoren. Nytt for meg, men man lærer så lenge man lever. Kalahari here we come!



Men denne saken lot vi ligge igjen i hylla...

Neste stopp på lista var bokhandlere for å finne tak i gode kart for Afrika. Vi har selvfølgelig lastet ned noen digitale Afrikakart for GPS’en, men vi liker å ha noen alternativer i papirutgave også. Det ble en diger kartbok fra National Geographic: African Adventure Atlas, og et litt mindre brett-bart oversiktskart over hele Afrika (for tegning og kladding sammen med andre overlandere rundt bålet på kveldstid).

Vi fikk oss også en avtale med en reiseklinikk i Cape Town for å gå igjennom vaksiner og førstehjelpsskrinet som var halvveis utgått på dato etter to år på veien. De fleste vaksiner er de samme her som for Mellom- og Søramerika, men det ble en boost på min Tyfoid vaksine, samt hjernehinnebetennelse for oss begge. Malin har fremdeles litt av rabiesvaksinen inne fra sitt eventyr oppe i Canadisk Arktis, og jeg vurderte å få tatt en selv. Men da utfordringen med rabies er at man må ta tre injeksjoner over 28 dager ble det for vanskelig å arrangere. Får heller la være å leke med dyrene underveis. For medisinskrinet erstattet vi litt antibiotica som var gått ut på dato, samt litt knask for diare og noen salver.

Siste punkt på listen før vi forlot Cape Town var å kjøre innom et digert supermarked og fylle opp med tørrmat og ting-og-tang. I Søramerika hadde jeg litt problemer med å finne gode frokostblandinger (grovbrød er definitivt mangelvare de fleste steder..) da jeg er alergisk mot hasselnøtter og mandler. I Sørafrika har de derimot et glimrende utvalg, og jeg hamstret 8 kilo!

Så da er omsider bilen full av mat og annet nødvendig stasj, og det er på høy tid og komme seg ut av tettbygde strøk og la VISA kortene få kjøle seg ned et par hakk. Om vi fortsetter å bruke penger i samme tempo som i Sørafrika blir det skiping hjem før vi aner det...



Og helt til sist; planlegging er selvfølgelig viktig, men som en av skribentene I Overland Journal poengterte for et par nummer siden, ikke la det komme I veien for selve reisingen. At det ikke alltid handler om riktig og galt er disse to gode eksempler på. Begge har kjørt gjennom Afrika fra Europa til Sørafrika! På tide å pakke turbilen..?

E&M

[Globetrotter]

Ettersom vi på vår llille rundtur har vært på toppen av Nordamerika og på sydspissen av Tierra del Fuego i Argentina, måtte vi nesten nedom det sydligste punktet i Afrika også. Kunne liksom ikke starte turen nordover uten å ha vært på Cape Agulhas.



Der ute ett sted er Antarktis

Cape Agulhas er et lite, søvning tettsted som ser ut til å leve av turisme. Heldigvis er det litt utenfor sesong nå, og det var ganske så fredlig. Fra Agulhas tok vi veien langs kysten, og det minnet ganske mye om Highway 1 langs kysten i California i USA.



På veien stoppet vi også hos Duncan på African Overlanders, et relativt nystartet sted i Gordons Bay like utenfor Cape Town. Så om noen skulle finne på å ta turen forbi eller vurdere å skipe inn eller ut av Sørafrika, så sjekk med Duncan. http://www.africanoverlanders.com

I Cape Town campet vi i hagen til noen venner i Noordhoek, og brukte noen dager til å komme i orden før turen nordover (forrige post). Heldigvis insisterte våre venner på at vi skulle bruke litt tid på å være turister også. Mens jeg koblet en manuell bryter for forbruksbatteriene våre, var Malin med våre verter for å få et overblikk over området fra Chapman’s Peak. Ikke så værst utsikt...





Espen på Kapp Det Gode Håp

Vi ble også tatt med på vinsmaking, og Sørafrika har noen glimrende vingårder. Det koster ikke mange kronene, og du får smake på tre- fire – fem viner på hvert sted. Hyggelig måte å tilbringe dagen  Her er vi på Rust en Vrede i Stellenbosch, og vinen smakte fortreffelig! (De lot oss til og med smake på en 1000 kroners vin for 15 kroner glasset!!!)





Stellenbosch

Så, Patrolen ble klar, vi ble klare, matkassene og kjøleskapet fylt til randen, og vi reiste alle sammen til Cederberg for å campe. Vertene våre ble med som guider, braai-eksperter og hyggelig selskap. Nok et eksempel på sørafrikansk gjestfrihet, og vi begynner å innse at den farligste delen av å være i Sør Afrika er at det blir vanskeligere og vanskeligere å reise herifra.

Neste morgen, etter nok en glimrende grillmiddag og god vin, begav vi oss til fots opp i Cederberg for å utforske Wolfberg-sprekkkene og å finne Wolfberg Arch (buen). Bildene får tale for seg selv, og for andre reisende: Ja, det er absolutt verdt å stoppe her!





Våre venner måtte etterhvert tilbake til Cape Town på jobb, og vi fortsatte nordover mot grensen til Namibia.

Mer snart!

E&M

[Globetrotter]

Vi fortsetter med grensekryssing-oppdateringer også i Afrika. Først ut er Noordover mellom Sørafrika og Namibia. Det kan jo være noen har tenkt seg en tur...
http://iloapp.unurban.no/blog/blog?Home&category=7

E&M

[Globetrotter]

Vi hadde en lang dag foran oss med 450 km å kjøre og litt sightseeing underveis. Når vi krysset grensen fra Sør Afrika til Namibia krysset vi også en tidslinje og vi måtte stille klokken tilbake en time. Ved å la Espen fortsette på Sør Afrika tid om morgenen klart jeg å få ham til å stå opp kl 07.00 når klokken egentlig var 08.00. Etter en rask frokost var planen å hoppe i svømmebassenget en siste gang, da vår første camp i Namibia var Ai Ais Hot Springs.



Men planer har en tedens til å forandre seg.

Når vi åpnet matskuffen vår kunne vi se sprorene etter en univitert gjest. En gnager hadde spist på Espen’s frokostblanding, en pakke knekkebrød og et par andre ting. Ved nærmere undersøkelse av bilen fant vi enda et par bevis til på at vi hadde besøk.



Før vi kunne gjøre noe med gjesten trengte vi frokost. Vi fant oss litt mat som var urørt og Espen fikk sin første kaffe også var det tid for jakt.



Bokser, bagger, skistaver (ikke spør hvorfor vi har dem med i Afrika!!) og tilslutt en demontert mat skuff kom ut av bilen. Tilslutt kunne vi se en mus som satt og gjemte seg på toppen av vanntanken. Ved å bruke en stang fikk vi den vekk fra gjemmestedet, men den fant seg bare et nytt gjemmested bak våre forbruksbatterier.



Nå tenkte vi at vi hadde vi kontroll på den. Vi blokkerte mulige rømningsveier bakover i bilen og alle dører sto åpne. Når vi tvang musa til å bevege seg var den kjempe rask og kom seg over en av våre hindringer og lenger frem i bilen. Vi kunne ikke se om den fant seg et nytt gjemmested eller var kjapp nok til å komme seg ut av bilen. For å være på den sikre siden fortsatte vi å leite foran i bilen og dunke å slå på steder vi ikke kunne komme til i håp om at vi kunne skremme den ut om den var der. Ingen bevegelse og spor etter den noe sted. Kanskje den hadde hoppet ut av bilen??? Unasett var det på tide å komme seg videreog alle tingene ble pakket inn i bilen igjen. Vår tidlige start ble til avreise klokken 10 og en siste dupp i bassenget ble avlyst.

Ai Ais Hot Spring ligger ved bredden til Fish River og er avslutnings stedet for en fem dagers gåtur i Fish River Canyon. Vi hadde ingen planer om å gå denne turen, men vi ville gjerne se canyonen og vi kjørte til det beste utsiktspunktet.





Det var en temmelig imponerende dal. Når vi kjørte videre nordover et lite stykke fra canyonen hadde noen anbefalt oss å stoppe på et Roadhouse som vi ville passere. Fascinerende sted. Inne i en temmelig stor hall hadde de lagt til en souvenirbutikk, resepsjon, bar med bord rundt, og innimellom alt dette var det mange gamle biler og skilt som var benyttet som dekorasjon. Et perfekt sted for litt forfriskninger.





Her i Namibia blir det mørkt klokken 17.30, så klokken 16.00 etter 300 kjørte kilometer begynnte vi å kikket etter et sted å campe og vi fant et koselig sted i Bethanien. Vi hadde ikke sett noe til musen hele dagen så vi håpet virkelig at den hadde kommet seg ut av bilen om morgenen. Siden vi ikke var helt sikre hadde vi tatt vare på forkostblandingen som så ut til å være favoritten og satte den på gulvet ved passasjersetet. Når jeg lagde middag kunne jeg høre raslelyder inne i bilen. En rask sprint rundt bilen, hurtig åpning av bildøra, og der satt musa vedsiden av frokostblandingen. Før jeg rakk å gjøre noe mer sprang den opp under dashbordet. Espen laget sin egen musefelle med en bråkete plastikk pose med litt frokostblanding på toppen, og over dette en kjele som ble støttet opp av en pinne med en snor festet til den. Med snoren kunne Espen sitte på utsiden av bilen (og drikke øl i følge hans påstand) og jakte på mus. Det tok ikke mange minuttene før vi hørte musa, Espen dro i snora og musa var fanget. Musa måtte være helt utsultet etter en lang dag uten noe mat. Vi fikk kjelen ut av bilen og musa ble sluppet løs.



Den så temmelig forvirret ut og fant ikke mye kjent etter å ha kjørt 330 km i bil. Gjerdet til campingplassen ble et gjemmested for natten og vi syntes temmelig synd på den der vi kunne se den forsøkte å gjemme seg. Håper den klarer å bli vant til sine nye omgivelser. Vi er i hvertfall veldig glade for at vår uinviterte gjest kun var med oss en dag og at det bare var litt frokostblanding og knekkebrød som ble spist på.

Malin

[Globetrotter]

For tiden befinner vi oss i Kamanjab, nordvest i Namibia. Siden vi krysset grensen fra Sør Afrika har vi kjørt 1850 kilometer på Namibiske veier, og av dette har det vært kun 100 kilometer på asfaltert vei. Guidboken vår sier at “Namibia er et av landene i Afrika med minst befolkningstetthet” og det tror vi på siden det har vært utrolig mye åpent landskap. Den største byen vi har kjørt gjennom var Swakopmund med 42,000 innbyggere. Størstedelen av kjøringen har vært i Namib Ørkenen, den eldste ørkenen i verden.



Det har vært et fantastisk landskap å kjøre gjennom og et av høydepunktene var Sossusvlei med de røde sanddynene. Noen av sanddynene er 325 meter høye. Sossusvlei er Namibia’s turistdestinasjon nummer en. De fleste ønsker å være der ved soloppgang på grunn av at sanddynene er da enda rødere. Ved soloppgang var vi 300 km unna, men vi kom til parken i god tid før stengetid og fikk med oss solnedgangen i stedet. Det var noen få andre biler i parken, men det var et perfekt tidspunkt å være der på siden vi hadde stedet nesten helt for oss selv.



Fra Sossusvlei kan du kjøre på hovedveiene gjennom Namib-Naukluft Parken, men for å kjøre på alle de små veiene du ser på kartet må en kjøpe kjøretillatelse. Tillatelsene selges hos Namib Wildlife Resort (NWR) i Sesriem eller ved et av deres andre kontorer avhengig av hvor du er. En dags kjøretillatelse koster 40 namib doller per pers og 10 for bilen, totalt 65 kr for oss. Vi booket samtidig et natt på en primitiv campingplass på Bloetkoppe, som ligger i Namib-Naukluft Parken, for en natt og da var kjøretillatelsen vår automatisk gyldig i to dager. Perfekt.



Vår campingplass ved Bloetkoppe.



Et “månelandskap” vi kjørte gjennom på vei til Swakopmund.



Fra Swakopmund ville vi kjøre nordover Skjelett Kysten. Skjelett Kysten er delt inn i tre deler. De første 200 kilometerene nord for Swakopmund kalles National West Coast Recreational Area og denne delen er gratisi. Skeleton Coast Park fra Uagbmund til Möwe Bay er den midtre delen og for å komme inn i denne delen må en kjøpe tillatelse og booke camping hos NWR. Hvis en ikke booker camping kan en kjøpe en dags kjøretillatelse for å kjøre fra Ugabmund til Springbokwater, ca halve parken. En kjøretillatelse for oss to og Patrolen ville koste 170 ND, 124 kr. Den siste og nordligste delen av Skjelett kysten er Skeleton Coast Wilderness og hele området er privateid. Dette området skal være fantastisk, men vårt budsjett tillater ikke en tur dit. Eller det vil si vi har råd til det, men da ville det vært slutten på vår reise i Afrika. Vi vurderte å kjøpe en dags kjøretillatelse for den midtre delen, men siden det ville bli en omvei i forhold til hvor vi hadde tenkt oss droppet vi det.



Når vi kjørte nordover den sørlige delen kom tåken rullende inn og det var rett og slett ikke så mye å se så vi tok av fra kysten og kjørte inn i landet.
Etter en natt i Uis “spurte” vi GPS’en etter den korteste veien til Twyfelfontain. GPS’en fortale oss nok den korteste veien, men ikke den raskeste. Etter noen timer på denne veien kom vi på at vi egentilig ikke hadde skjekket hvordan veistandarden skulle være. Når vi seinere skjekket sto det at deler av veien var dyp sand og at man ville trenge seriøs firehjulstrekker….. UPS.



Veien var egentlig ikke så ille, men på et punkt stillte jeg sjåførsetet til disposisjon for Espen. Må vel bare innrømme at han er en bedre sjåfør i løs sand enn meg.



Denne kjøreturen er den beste vi har hatt så langt i Namibia. Fantastisk landskap og kun oss to. I et område så vi masse elefant møkk, det er ikke mange andre dyr som etterlater seg så store møkkahauger, men vi så ikke noe til den omtalte ørken-elefanten. Ved et vannhull så vi våre første giraffer og kun et par kilometer videre så vi vårt første nesehorn.



Og det beste var at dette var ville dyr som vi ikke hadde betalt for å se. Vanligvis må en betale for å komme inn i alle nasjonalparker hvor den største annsamlingen med dyr er.

Noen timer seinere enn først tenkt kom vi til Twyfelfontein og så på noen av de 2500 registrerte figurerene som er rissert inn steinen her. Det antas at fugurene ble laget av San-folket, en jeger-samlekultur som levde i området. Fascinerende å se opptil 6000 år gamle figurer av de dyrene som vi hadde kjørt forbi samme dag.



I Kamanjab er vi kun halvveis på vår reise i Namibia så det er sannsynligvis flere fine kjøre turer som venter oss.

Malin

[stensth]

Ser ut som at det planeres for en tur tilbake til Namibia snart igjen.
Jeg glemte og si at dere skulle vart innom The Tug når dere var i Swakopmund. Veldigt bra fiskresturang, når vi var der sist så bygget de ut. Så nå kanskje man ikke trenger og reserve bord lenger. Koselig sted, som er en gammel bogserbåt, derav The Tug som navn.

[Globetrotter]